Morgenbladet om «Mat er makt»

Posted on

Mat, makt og myter
Journalist og odelsgutt Kaare M. Bilden velger konsekvent alternative kilder og roper på vegne av de fortiede i sin debattbok om matens politikk.

Av Lasse Midttun


Jeg kan ikke i farten huske akkurat hvor, men jeg leste nylig at noen satte spørsmålstegn ved debattboken: Har den utspilt sin rolle? 

Det er grunn til å hevde det motsatte: Er det noe mediesamfunnets utvikling har vist oss, så er det de andre debattformenes svakheter.

Å utsette seg for fjernsynsdebatter krever langt fremskreden masochisme; politikere man skulle ønske man kunne klare å opparbeide i hvert fall litt respekt for, skriker i munnen på hverandre i sending etter sending, i time etter time, man må forklare sine barn at nei, de er ikke fullstendig sprø, de er statsråder, og så bare overhøre podenes uunngåelige Ole Brumm-inspirerte oppfølgerspørsmål.

Det eneste som kan få en stakkar til å lengte etter skrikhalsing og valgkampglam i studio, må være debattene i avisenes nettutgaver: Å finne de virkelig gode innleggene kan av og til få den berømte nåla i høystakken til å virke som et realt kastespyd i forhold.

Dette er ikke et angrep på debattantene i og for seg. Det er bare ingenting i disse debattenes form som legger til rette for det vi alle egentlig vil og bør få servert: Sammenhengende tankerekker presentert så retorisk skarpt og saklig og faglig sterkt som mulig, tilrettelagt med god tid og mange sider til disposisjon.

Både refleksjon og overbevisningskraft trives ufattelig mye bedre i debattboken enn i hurtigere og mer kaotiske debattformer.

Det som fikk meg til å tenke på spørsmålet var Kaare M. Bildens bok Mat er makt. Han skriver om et viktig tema, han ønsker seg en debatt om problemene han skriver om, men en annen og annerledes debatt enn den som er blitt forutsigbar og repetitiv. Ettersom boken skrider frem, blir det tydelig at den debatten Bilden ønsker seg, må han starte selv, og det gjør han da også. Boken er blitt et aldri så lite enmannskorstog mot den konsensusen som råder i Norge rundt spørsmål om matimport og eksport, subsidier, priser, toll og beskyttelse, hvem vi skal og ikke skal importere fra og hvorfor. Dette ville det vært komplett umulig å få gjort i en tv-debatt eller i kronikks form: Matens politikk lest gjennom global maktanalyse.

Og nettopp her ligger en hovedgrunn til at Bilden har skrevet Mat er makt: Han finner ikke det internasjonale perspektivet i den norske debatten rundt klodens mat. Isteden finner han i vår offentlighet at matspørsmål bortenfor restaurantspaltene er en fortelling om å få frem norske matprodukter, om “Godt norsk” og “Nyt Norge”, om opprettholdelse av norsk landbruk, om viktigheten av å produsere mer mat her i landet, og om betydningen av å få solgt mer av denne maten.

Når det skal forhandles om matproduksjon i verden, sender ikke Norge bistandsministeren men landbruksministeren, påpeker Bilden. Norges delegasjon skal først og fremst jobbe med innsalg og beskyttelse av norsk landbruk, ikke med den store strukturen av mat og sult, rikdom og fattigdom på verdensbasis.

Kort sagt: Mat er innenrikspolitikk her til lands, og for Bilden er det et regelrett grunnlagsproblem. Skillet mellom utenriks- og innenriks burde vært mye lavere generelt, mener han, men spesielt når det gjelder globale saker som produksjon av landbruksvarer.

Allerede her er det åpenbart at dette er en bok som taler de fleste midt imot. For med referanser til selvberging og arealutnyttelse, distriktspolitikk med opprettholdelse av bosetning i levende bygder og så videre, er Norges matproduksjon et av de mest innenriksorienterte feltene norsk politikk i det hele tatt har.

Og ikke bare det: Norsk mat på norske bord er endelig noe folk kan enes om med god samvittighet. Det eneste eventuelle blikket utenfor landegrensene i sammenhengen er en lettet konstatering av at vi spiser mer norsk og dermed heller ikke tar maten ut av munnen på Afrikas fattige. Veldig bra! Våre interesser sammenfaller kanskje ikke helt med de fattiges, men de er heller ikke i motstrid med dem, så pust ut, gi en ekstra hundrings til neste tv-aksjon istedenfor å stille vanskelige og gufne spørsmål.

Slik omtrent oppsummer Bilden bekvemmelighetsbiten av det rådende paradigmet. Selv står han helt fra starten i boken på et ganske annet sted.

Nei, sier Bilden: Det er ikke for lite mat i Afrika. Nei, verken vi eller verden trenger en økning i norsk matproduksjon. Nei, å spise kortreist norsk mat er ikke mer miljøvennlig enn å spise afrikansk, snarere tvert imot. Nei, bistand er ikke det viktigste bidrag til utvikling av landbruk i den tredje verden, det er handel – eller det ville vært det hvis ikke EU og USA, med land som Norge på slep, hadde sabotert Afrikas eksportforsøk.

Bildens nylesninger av de punktene som utgjør og følger av norsk matkonsensus er gjennomført kontrære. De er ikke minst eksplisitt influert av andre kilder enn de ordinære massemediene, departementene og bistandskonglomeratet.

På hver sin måte, mener Bilden, har alle disse institusjonene interesse av en viss fremstilling av matproduksjon, fattigdom, handel og bistand som utfordres av meget informerte og sterke stemmer utenlands, ikke minst i de afrikanske landene selv. Eller som ville vært utfordret da, hvis vi hadde giddet å låne øre til dem.

Bilden har på godt gammelt journalistvis samlet opp disse stemmene og meningene på forskjellige måter, noe er fra skriftlige kilder, andre har han lånt øre til på reise i Afrika. Så lar han stemmene kommer tilbake igjen og igjen gjennom hele boken, som partnere og referanse i oppbyggingen av argumentene.

Her får virkelig alle, fra markedshandlerne i Nairobi til sentrale aktører i den Afrikanske Union, gi sine bidrag til en fortelling og et syn som i løpet av bokens sider stadig sterkere og tydeligere divergerer fra offisielle norske talemåter og holdninger, inntil det kan virke som forkjemperne for de fattiges rettigheter har diametralt motsatte holdninger av landbruksminister Brekk i nesten alle viktige spørsmål.

Dette er kløktig og skarp journalistikk rundt et viktig tema, så hvorfor har vi hørt det så lite før?

Vel, nettopp det spørsmålet jobber Bilden mye med. I tillegg til konsensuskulturen rundt et norsk interessefellesskap og innenriks-/utenriksdikotomien, peker han på manglende interesse hos kolleger i mediene. Bilden er oppgitt over det han presenterer som Arne Strand-skolen, som han oppfatter som hektet på maktkamp og intriger i regjering og partier, og temmelig blind for de strukturelle sammenhengene verden: Han ser det som talende for Medie-Norges triste tilstand at Åslaug Haga blir revet i filler for en papirbehandlingsbagatell mens landbruksminister Brekk ikke en eneste gang kritiseres for stadig vekk å komme med det Bilden ser på som tvilsomheter og direkte usannheter.

Og han sper på med å hevde at en respektert medieinstitusjon som Dagsnytt Atten ikke engang får med seg at regjeringsmedlemmer bak fellesfasaden egentlig har fullstendig inkompatible syn på internasjonal landbrukspolitikk. Au da.

I sum er denne bokens betydning ganske klar. Den er en påminnelse om at det i saker kan eksistere helt andre synspunkter enn vi her i Norge har, den viser nye dimensjoner ved en rekke beslektede politiske temaer og den bringer inn viktige stemmer i debatten.

For vi burde vel lytte til afrikanske stemmer i en debatt hvor Afrika konsekvent brukes som eksempelbank? Hvis vi skal mene noe med internasjonalisme og globalisme?

Mat er makt er selvsagt ingen feilfri bok. Bildens presentasjon av Afrikas matfremtid virker rosenrød og behandler ikke kjente motforestillinger. Ideer om at bruksnedleggelse i Norge kan følges med gårdsturisme og lignende virker naive. Beredskapsproblemet er også harelabbehandlet: Det er lett å smile av Terje Vigens tid, men det er ikke umulig å se for seg en forsyningskrise mye verre enn den som fulgte av noen fiendtlige fregatter i Skagerak.

Boken kan absolutt kritiseres, men i anstendighetens navn ikke for hva som helst: Når det hevdes at afrikansk mat uansett ikke kan selges til Europa, fordi den jo ikke er kvalitetssikret, dundrer det i glasshus, E. coli og Creutzfeldt-Jakobs.

Til syvende og sist har Kaare Bilden presentert interessante synspunkter koblet til utsagn fra mennesker vi hører for lite på i saker de er desperat avhengige av. Så, nei, debattboken har fortsatt ikke utspilt sin rolle, og Mat er makt er blant andre ting et ganske godt eksempel på det også.

ANMELDELSE
Kaare M. Bilden
Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk.
266 sider. Aschehoug 2011

Publisert 17. juni 2011

Reklamer

One thought on “Morgenbladet om «Mat er makt»

    heikaare responded:
    2011/08/24, kl. 11:10

    Nå ligger anmeldelsen også ute på nett:
    http://morgenbladet.no/article/20110617/OBOKER/706179989

Kommentarer er stengt.