Overflod av mat

Posted on Updated on

Fattige mennesker lider på grunn av «rekordhøye» matpriser. Hva bør gjøres?

Et av svarene fra FN, Den Afrikanske Union og en rekke organisasjoner, bl.a. britiske Oxfam er: «kutt de produksjonsdrivende landbrukssubsidiene, og bruk andre støtteordninger for å ivareta et miljø- og dyrevennlig landbruk i rike land».

Men kutte produksjonsdrivende subsidier når prisene øker? Det høres da paradoksalt ut?

Jo.

Men: Prisene er først og fremst ustabile. Høsten 2008 raste prisene nedover like raskt som de bykset oppover høsten 2007. En forutsigbar og langsom prisøkning kan være bra for både fattige bønder, og for miljøet (mellom 1/3 og 1/2 av all mat kastes). Prisene er heller ikke rekordhøye når vi ser på realprisene, altså justerer for inflasjon – da ser vi at realprisene ikke er høyere enn de var på 1980-tallet.

Matprisene har sunket gjennom hele 1900-tallet pga overproduksjon. Etter matpriskrisa i 2008 fikk vi på ny overproduksjon. Ett eksempel er at Belgiske bønder tømte ut tusenvis av liter melk i protest mot de lave prisene (se bildet: faksimile av Dagbladet 16. september 2009). En viktig årsak til overproduksjonen er de produksjonsdrivende subsidiene i USA, EU og Norge.

FN sier at lønnsomhet og mer stabile/ forutsigbare priser er nødvendig for øke avlingene i fattige land, og at mange afrikanske land har muligheten til å øke avlingene enormt, på bærekraftig vis. Men en forutsetning er at rike land endrer sine landbrukssubsidier.

Oxfam har fått kritikk for at de først sa at lave priser (overproduksjon) var ille for de fattige, og nå sier at høye priser (knapphet) er et problem for de fattige. Svaret er at vi må tenke på både fattige produsenter og konsumenter (og at mange er begge deler!). Oxfams politiske anbefalinger har hele tiden har vært:

– increase investment in developing country agriculture;

– dismantle trade distorting subsidies in the North;

– increase social protection to protect poor food consumers

Her følger hele svaret fra Rob Bailey i Oxfam:

http://rodrik.typepad.com/dani_rodriks_weblog/2010/11/oxfam-responds-on-food-prices.html

«Oxfam International and other organisations stand accused of focusing too heavily on the losers from food price movements, giving the impression that whatever food prices do, poverty gets worse. However this is more than an academic gripe about NGOs being unnuanced and simplistic. It is claimed that the myopic focus on losers results in myopic policymaking. I don’t accept for one moment that this is the case by the way, but let’s start with the question of nuance.

Charge number one: Oxfam, and other international organisations, failed to make sufficient mention of the benefits to consumers of low food prices during the pre-2007/08 era. Here’s a report from 2005 recognising that consumers do benefit from artificially lower prices (whilst poor producers lose out). The paper argues that a more efficient, transparent and far less messy way to provide support to consumers would be through social protection. This would also have the added benefit of not destroying poor farmers’ livelihoods.

Charge number two: Oxfam, and other international organisations, failed to discuss the benefits to producers of higher prices during the crisis of 2007/08. Not guilty. An Oxfam report from 2008 showed that some countries benefited from the price spike, but a greater number lost out. It found the winners had invested heavily in agriculture and social protection. Among the losers, both rural and urban populations suffered.

Why did rural populations lose out in so many countries?

First, most of the rural poor were net consumers. Decades of rich country dumping and underinvestment in developing country agriculture probably helps explain this.

Second, many were unable to respond to price rises, due to poor access to credit, inputs, extension services and land – again a legacy of underinvestment.

Third, the struggle to respond was compounded by the nature of the price rise. This was not a nice, steady reversal of the previous two decades of stagnation. It was an economic shock: prices doubled over two years.

So Oxfam definitely nuances its reports, just not its headlines. And this is the real complaint. But seriously, what is expected of a campaigning organisation? Oxfam’s role is to raise urgent issues up the agendas of policymakers, politicians and publics precisely to help the losers – whether they are losers from conflicts and disasters, drug pricing policies, or in this case food price movements. I’m afraid this usually means a myopic focus on losers in messaging, albeit perhaps to the detriment of our academic credibility. But it does not follow that the result is bad policy-making.

Why? Because whether Oxfam was drawing attention to the corrosive impact of dumping on food producers in 2005, or the calamitous effects of spiralling food prices on food consumers in 2008, its policy prescriptions remained the same:

  • increase investment in developing country agriculture;
  • dismantle trade distorting subsidies in the North;
  • increase social protection to protect poor food consumers.

I welcome the accusation that Oxfam focuses only on losers in its messaging, irrespective of whether prices rise or fall. That’s our job. But I do not accept the implication that Oxfam policy (and by a flattering extension, public policymaking) yo-yos around as food prices rise and fall. It simply does not stand up.»

.

Overflod av mat like ved sultkatastrofen

Se godt på dette bildet av bonden John Kariuki. Det er tatt i Kenya sommeren 2011, samtidig som sultkatastrofen i Øst-Afrika/ Afrikas Horn fikk mye omtale i avisene.

John Kariuki in his cabbage farm at Deffo, Njoro, Kenya. Foto: Rachel Kibui/ IRIN – UN

«Harvests are going to waste in parts of Rift Valley province – Kenya’s grain basket – as farmers lack markets for their produce, even though severe drought ravages the country’s northern regions. «

«I have seen other farmers watch their produce rot in the farms for lack of a market,» said Lucy Biwott, a Njoro farmer, who harvested 16 bags of Irish potatoes from the family’s 1.2ha field. «I wonder where the hungry people are, how I wish I would transport to them some of these potatoes.»

Les hele artikkelen på nettsidene til FN/ IRIN (IRIN is an editorially independent, non-profit project of the UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs- OCHA)

– Afrika kan brødfø verden

Hvis forholdene legges til rette kan Afrika bødfø ikke bare seg selv, men hele verden, sider Presidenten i IFAD – International Fund for Agricultural Development, Kanayo Nwanze:

Les mer her: http://apps.facebook.com/theguardian/global-development/poverty-matters/2011/jul/27/africa-potential-to-feed-world

Mathjelp ødelegger for fattige bønder

«Spis opp maten din, tenk på de fattige
barna i Afrika,» fikk mange av oss høre ved
middagsbordet som barn. Og videre: «Hvis
du ikke spiser opp, må vi sende maten din
nedover».

Det er ikke akkurat sånn WFP samler
inn mat, men nesten. Omtrent halvparten
av donasjonene WFP får, er
nettopp overskuddsproduksjon av landbruksvarer fra
rike land. Omregnet til dollarverdi var 40 prosent av alle
donasjonene WFP fikk inn i
2008 fysiske matvarer, resten
var penger.

Matvarene kommer i all
hovedsak fra Europa og
USA. Norge er en av WFPs
største donorer, men gir kun
penger. I 2008 donerte Norge
53 millioner dollar til WFP,
så langt i 2009 har Norge
gitt 21 millioner dollar. Norge har altså gitt
nærmere en halv milliard kroner i fjor og så
langt i år.

– WFP bør ikke ta imot matvarer fra rike
land, de bør heller kjøpe maten lokalt, enten i en annen region i samme land, eller i et
naboland, sier Esther Bett til Ny Tid. Hun
er leder for bondeorganisasjonen Farmers
Union i Eldonef i Kenya.

– WFP har flere ganger vært inne i ØstAfrika, det merker vi ved at etterspørselen
synker. Vi har mistet markedet vårt til WFP.
De kaller det matvarehjelp, men i virkeligheten er det forkledd landbruksdumping,
sier hun.

– Men er ikke hovedproblemet at u-land produserer for lite mat?

– Nei, slett ikke, vi kan produsere langt
mer dersom de globale reglene blir endret.
I dag ligger halvparten av den dyrkbare jorda
i Kenya brakk fordi det ikke lønner seg
å dyrke den, svarer Bett.

Josette Sheeran svarer at denne kritikken
ikke er ny, og at WFP nå har endret praksis slik
at dette ikke lenger er et vesentlig problem.

– Halvparten av maten vi deler ut, har
WFP kjøpt selv, og 78 prosent av den maten kjøper vi
i u-land. For eksempel har vi
nå et prosjekt der vi garanterer kvinner i Senegal at vi skal
kjøpe salt fra dem. Dersom vi
kan garantere for inntektene til
bøndene i et område tre år på
rad, vil området etter det ikke
lenger trenge matvarehjelp.
Samtidig er WFP helt og fullt
basert på frivillig støtte, derfor
kan det være vanskelig for oss
å si hvor mye vi kan garantere å
kjøpe framover, uttaler hun.

Arne Oshaug er professor i samfunnsernæring ved høgskolen i Akershus. Han tilbakeviser at WFP har løst matdumpingproblemet.

– Når WFP frakter inn mat som ofte er
produsert i USA eller i Europa, bidrar dette
mange ganger til å ødelegge for lokal matproduksjon. Som en regel bør derfor WFP
i stedet kjøpe maten lokalt, nært der den
trengs. Selv om det er sult i noen regioner,
produseres det ikke for lite mat i verden totalt sett. Tvert i mot er problemet for fattige
bønder ofte at de ikke får skikkelig betalt for
sine landbruksvarer, sier han til Ny Tid.

[Denne saken er fra NY TID 29. MAI 2009]

Les mer her:

wfp 1

wfp 2

.

“Den skjulte kostnaden av USA og EUs landbrukssubsidier”

2013.05.01: The world food situation continues to be vulnerable. A series of weather-related shocks in 2012—including severe droughts in Central Asia, Eastern Europe, and the United States—contributed to global food prices remaining high for a fifth consecutive year, leading many in the development community to call for an end to “costly and distortionary agricultural subsidies in Europe and the United States.”

Yet both the US and EU opted instead to increase domestic agricultural subsidies that experts warn may have lasting detrimental effects on the global food system, as well as on food security in other less developed countries for many years to come.

IFPRI Senior Research Fellow David Laborde: “Food security,” he says, “is not just about producing more food. It’s also about raising incomes across the board, particularly for the poorest and most vulnerable members of society.” Yet emerging policies in the US and the EU are having the opposite effect; they are protecting and raising incomes for their farmers at the expense of fair prices that would help raise incomes among poor, smallholder farmers in developing countries.

http://www.ifpri.org/blog/hidden-costs-us-and-eu-farm-subsidies

.

Burkina Faso, Chad, Mali and Benin: Cut subsidies

The “Cotton-4” and other sub-Saharan producers said on 21 June 2013 that they regret the lack of movement in the negotiations to cut cotton subsidies and open markets, and urged WTO members to be flexible, particularly as they prepare for the Bali Ministerial Conference in December.

http://www.wto.org/english/news_e/news13_e/cdac_21jun13_e.htm

HOW INSTITUTIONAL REFORM SAVED AGRICULTURE — AND US!
John Ambler, Vice President for Strategy, Oxfam America

It is now 2050. And we all have enough to eat. Globally, we are 9 billion strong. Only twenty percent of us are directly involved in agriculture. Yet I repeat, we all have enough food.
Industrialized countries eliminated the subsidies that once undercut the
agricultural exports of poor countries. Land reform spread throughout Latin
America, and water reform took off in Asia. Irrigation, which once constituted 70
percent of freshwater use, now consumes less than half. New agronomic
practices are taking hold worldwide. The world is eating healthier and more
locally. The world’s politicians view the sustainability of agriculture as nonnegotiable.

http://www.oxfamamerica.org/files/the-future-of-agriculture-synthesis-of-an-online-debate.pdf (side 24)

Reklamer