Norge klimanøytral?

Se for deg et restaurantbord fullt av tallerkener der det kun er bein, potetskrell og matrester igjen. Øl og vinglassene står tett, men det er kun slanter nederst i glassene. Noen bekjente, som foreløpig ikke har spist, kommer bort til bordet for å slå av en prat. Så kommer kelneren med regninga. Er det da rimelig at de som ikke har vært med på etegildet, skal være med å betale regninga?

Selvfølgelig ikke, sier fattige land, som mener at historiske utslipp og utviklingsnivå må inn i regnestykket for at en global klimaavtale skal komme på plass. Folk som lever i ekstrem fattigdom skal unntas, og rike land, som har forurensa lenge, skal betale mer. Problemet er bare at denne tenkningen ikke ligger til grunn for det norske klimaforliket, og påstanden om at Norge er på vei til å bli klimanøytral.

Men hvordan vil regnestykket se ut da, spør du kanskje, dersom disse to momentene tas inn? Jo, modellen «Greenhouse Development Rights» (GDR) eller på norsk, Grønn utviklingsrett, tar de to momentene med i regnskapet. Fasiten forteller at Norge må ta 0,4 prosent av den globale klimaregninga – eller, hvis vi tenker som i klimaforliket: Norge må kutte og finansiere kutt som tilsvarer 180 prosent fra 1990-nivå, for å kunne kalle seg klimanøytral. Årsaken er altså at vi er så forbanna rike i global sammenheng, og har holdt på med forurensing veldig mye lenger enn fattigere land.

Denne bloggposten er basert på en Ny Tid-artikkel fra 2009, les mer her:

Regnestykket som ikke går opp

http://web.gfi.uib.no/media/PDF/2009/Helge_Drange_NyTid_06032009.pdf

Reklame