Afrika som overflødighetshorn

Posted on 2013/04/23 Updated on 2013/05/02

Fortellingen om en kulinarisk rundreise som ble en slankeodyssé, og hvorfor «We are the World» var en stor hitt i Afrika.

– Før jeg reiste, advarte venner og familie meg og sa jeg kom til å sulte. Men det var jo det stikk motsatte som skjedde, sier Lerato Mogoatlhe.

– Det var mat, døgnet rundt. Jeg la på meg. Masse! Jeg fikk fire haker, jeg ble skikkelig, skikkelig tjukk, forteller hun og ler hjertelig.

Jeg befinner meg på restauranten The Royal Eatery i Long Street, midt i storbyen Cape Town i Sør-Afrika. På den andre siden av bordet sitter Lerato Mogoatlhe. Hun er en svart, sørafrikansk journalist og forfatter i 30-årene. I 2009 og 2010 brukte hun halvannet år på en dannelsesreise rundt på det afrikanske kontinentet, og jeg møter henne like etter at hun er kommet hjem.

Jeg er i Sør-Afrika blant annet for å oppleve fotball-VM. Derfor har jeg tatt meg et halvt års permisjon fra jobben for å kunne reise rundt i det sørlige Afrika og jobbe som frilansjournalist. Ei helg jeg leste ukeavisa Mail & Guardian, kom jeg over en reportasje av Lerato Mogoatlhe. Jeg googlet fram bloggen hennes, og to kjappe e-poster senere møttes vi altså i Long Street.

– Hvorfor skriver du så mye om mat når du beretter fra reisen din? spør jeg.

– Mat er veldig sosialt, et sosialt ritual. Man blir kjent med hver – andre gjennom måltider. Folk jeg kom i snakk med på gata, inviterte meg hjem på middag bare fordi jeg var en fremmed, forteller hun, og flytter vekk den store hatten sin som hun har lagt midt på bordet, slik at servitøren kan gi oss to menyer.

Lerato Mogoatlhes Afrika-reportasjer handler ikke om fattigdom, sult og nød. Derimot skriver hun om kulinariske nytelser og gjestfrihet. Dessuten om hvordan dette, kombinert med hennes store appetitt, førte til at hun etter hvert ble overvektig og måtte slanke seg. Matodysseen ble en slankeodyssé.

– Hvordan kan du la være å skrive om sult og nød? lurer jeg.

– Jeg skriver om det jeg ser og opplever, og jeg ser langt mer fedme enn sult. Det er bare det at folk ikke forventer at afrikanere skal være overvektige; alle forventer at vi skal sulte. Men det finnes en annen side ved Afrika, nemlig Afrika som overflødighetshorn. Et kontinent som kan produsere mer enn nok mat, der det er stor variasjon, det gode liv, sier hun.

Mogoatlhe snakker raskt, med stor innlevelse og mye gestikulering. Vi sitter rett ved de store, åpne vinduene ut mot fortauet. Ute i solskinnet rusler stilbevisste capetownere nedover gata, forbi bokhandler, kaffebarer og motebutikker.

– Men er det ikke middelklassens Afrika du beskriver? spør jeg.

– Nei, slett ikke, svarer hun.

– Det meste av turen reiste jeg gjennom landsbygda, fra landsby til landsby. Det var helt vanlige afrikanere som inviterte meg inn og delte sine måltider med meg. Mange av dem var fattige. Men det er ikke mangel på mat i Afrika. Når folk sulter, er det på grunn av feilslått politikk og ekstrem fattigdom, ikke fordi det ikke er mat å få kjøpt. Dessuten kunne vi lett produsert mer mat dersom det hadde vært etterspørsel og betalingsevne. Dette kontinentet har et enormt potensial for jordbruk. Enormt, sier hun.

 

Der ingen skulle tro at noe kunne gro

Afrika som overflødighetshorn, altså. Er det mulig å gi en beskrivelse som ligger lenger unna det bildet som domi nerer i norske medier? Neppe. Og her er vi framme ved årsaken til at nordmenn, både politikere, redaktører og andre, bør lytte til Lerato Mogoatlhe. Hennes historie klargjør nemlig på en særs konkret måte, ja, så konkret som mulig, nemlig rent kroppslig, mange viktige poenger i debatten om matens storpolitikk. Det kanskje viktigste poenget: Afrika kan være et overflødighetshorn.

En ting nordmenn og afrikanere har felles, er fordommer om steder man ikke har vært. Fordommene var årsaken til at Lerato Mogoatlhes slektninger frarådet henne å reise. De var redde for at hun ikke ville få nok mat og dermed kom til å sulte.

– Det er kanskje det aller tristeste, sier Mogoatlhe.

– Dette er altså vårt bilde av oss selv. Vi har fordommer om vårt eget kontinent! Det har jo mange årsaker. Men det som har gjort sterkest inntrykk på meg og min generasjon, er definitivt innsamlingsaksjonene og hitlåtene «We are the world» og Band Aid med «Do they know it’s Christmas?» fra 80-tallet.

– Ja, var dette store hits her også? spør jeg.

– Om det var! Hehe, vi hørte dem på radio og tok opp på kassett. Så danset vi, alle ungene i gata, og sang med: «Doooo they know it’s Christmas time at aaaaaaall?» Lerato Mogoatlhe bryter ut i sang inne på kafeen. Et kort øyeblikk lurer jeg på om dette er et Smil til det skjulte kamera-program, eller, enda rarere, en real life, ikke-fiksjonell musikal. Jeg må innrømme at jeg alltid har vært skeptisk til musikaler, nettopp fordi det blir litt påtatt at folk plutselig bryter ut i sang i hverdagslige situasjoner, tilsynelatende uten god grunn. Men nå har jeg opplevd at det kan skje!

Heldigvis, Lerato Mogoatlhe knekker raskt sammen i latter, og vi er begge tilbake i ikke-musikal-verdenen. Utgangspunktet for «Do they know it’s Christmas?» var sultkata – strofen i Etiopia som startet i 1984 og krevde om lag én million menneske liv. Det er mange og sammensatte årsaker til en slik katastrofe. Ofte spiller politikk og maktkamp en viktig rolle, og mye tyder på at det skjedde i dette tilfellet. Da regnet uteble i store deler av høylandet nord i Etiopia, fikk nemlig det diktatoriske Derg-regimet en mulighet til å svekke den plagsomme opposisjonen, og holdt nødhjelpen ute. Men i teksten til «Do they know its Christ mas?» synger Bob Geldof, Bono, George Michael, David Bowie og resten av Band Aid om et sted der ingen ting vokser, og der verken regn eller elver renner:

And there won’t be snow in Africa this Christmastime

The greatest gift they’ll get this year is life (Oooh)

Where nothing ever grows

No rain nor rivers flow

Do they know it’s Christmastime at all?

Men selv om det ikke finnes regn eller elver, renner det i det minste strie strømmer av tårer:

There’s a world outside your window

And it’s a world of dread and fear

Where the only water flowing is the bitter sting of tears

And the Christmas bells that ring there are the clanging chimes of doom

Well tonight thank God it’s them instead of you

Takk Gud for at det er dem, og ikke deg. Akkurat. Teksten er merkelig av en rekke grunner. Etiopia er en av kildene til Nilen, en ikke helt ubetydelig elv, og har noen av de største jordbruksområdene i Øst- Afrika. Dessuten ble landet kristent lenge før Europa, så etiopiere flest vet godt når de skal feire jul.

Etter at både Lerato Mogoatlhe og jeg henholdsvis har hikstet og humret fra oss, tar hun seg i det og sier:

– Egentlig er det jo ikke noe morsomt. Eller jo, det er morsomt, det er tragikomisk, men mest trist. For tv-bildene som akkompagnerte disse hitlåtene, har brent seg fast på folks netthinner og preger fortsatt inntrykket vårt av resten av Afrika. Bildene av sultne barn med oppblåste mager og fluer i øynene er utrolig sterke. Selvfølgelig er de det. Det er sånt du bare ikke glemmer.

– Når verden sitter med inntrykket av at dette er typisk Afrika, at dette er regelen, ikke unntaket, viser det at innsamlingsaksjonene har gjort mer skade enn gagn. Da jeg var liten, pleide foreldrene mine å spøke med at hvis jeg ble for tjukk, måtte de sende meg til Etiopia på slankekur. Men paradokset er jo at Etiopia har noen av de rikeste kulinariske tradisjonene på hele kontinentet, sier Mogoatlhe.

Hun trosset altså familiens fordommer og råd om ikke å reise Afrika rundt. Og hun merket raskt at fordommene var – nettopp fordommer.

– Det var så mange spennende, nye retter, og jeg ville smake på alle! Peanøttsmør-stew, ris og bønner, fisk og grønnsaker, jeg ville prøve alt, forteller hun.

– Har du fått en ny favorittrett?

– Åååh, ja, mange! Den største favoritten er nok Ceebu Jen.

– Hva er det?

– Det er nasjonalretten i Senegal. Den består av ris, fisk, grønnsaker, olje og krydder. Vanligvis serveres den på et stort fat med fisk og grønnsaker i midten, og alle spiser fra dette fatet, ikke fra hver sin tallerken. Du tar et stykke fisk eller grønnsaker og litt ris i høyre hånd, klemmer det sammen til en liten ball og putter den i munnen. Deilig!

Da jeg møter Lerato Mogoatlhe, er det tydelig at hun har gått ned mye siden hun veide cirka 120 kg på sitt tyngste. Kafeen vi sitter på, Royal Eatery, har ifølge den amerikanske skuespilleren Salma Hayek verdens beste hamburgere. Servitøren spør om vi har bestemt oss for hva vi vil ha. Jeg bestiller en burger og ber om salat i stedet for chips (jeg prøver å kutte ned på karbohydratene). Mogoatlhe bestiller kun en Cola Light.

– Er det en del av slankekuren din? spør jeg.

– Hehe, jeg kan jo ikke kutte ut spisinga heller, men jeg forsøker å spise mindre og sunnere måltider, samtidig som jeg mosjonerer mye.

– Ja, du måtte jo begynne å slanke deg på turen?

– Det var da jeg kom til Mali at jeg forsto at jeg måtte forandre meg. Da hadde jeg gått opp til over 120 kg. Det kunne jo ikke fortsette. Hvis jeg skulle fly tilbake til Sør-Afrika, ville flyselskapet kreve betaling for to seter, så stor var jeg blitt, forteller hun og ler.

Lerato Mogoatlhe er på ingen måte et enkelttilfelle. Overvekt og spiseforstyrrelser er faktisk et stort problem i Afrika. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at mer enn en tredjedel av alle afrikanske kvinner og en av fire afrikanske menn er overvektige.

– Men hvis jeg rapporterer hjem til Norge og Europa at overvekt også er et problem i Afrika, hva blir konsekvensen av det? For det første vil folk antakelig tenke: enda ett problem i Afrika, alt er jo galt der. Og dessuten: Når de hører at overvekt er et stort problem, at det er nok mat i Afrika, hva vil det gjøre med givergleden og viljen til å bruke skattepenger til bistand? spør jeg.

– Da forutsetter du at å gi mest mulig penger er løsningen. Men hvis du har en unyansert eller kanskje feilaktig beskrivelse av situasjonen og av problemene, er det stor fare for at du velger feil virkemidler og feil løsninger. Mer kunnskap om situasjonen er den viktigste forutsetningen for å kunne finne gode løsninger. Problemet er at mediene og bistandsindustrien skaper et inntrykk av at sult er normaltilstanden på hele det afrikanske kontinentet. Økt fokus på kontinentets kapasitet og muligheter, særlig innen matproduksjon, er viktig for å endre de globale spillereglene som hindrer utvikling og vekst i Afrika, sier Mogoatlhe.

Danset seg tilbake 

– Jeg kom fram til at dans ville være en måte å slanke seg på som også kunne være morsom. Så jeg begynte å danse. Fem dager i uka. Jeg ville ikke at alle skulle se på mens jeg forsøkte å slanke meg. Men sånn ble det. For dansetreninga foregikk oppe på et flatt hustak, og vi fikk stadig flere tilskuere på nabotakene. Etter hvert ble naboene også med på dansen. Vi vinket til hverandre og lærte stadig nye dansetrinn, det var litt av et syn, sier hun og ler.

– I den neste landsbyen jeg kom til, bestilte jeg en time hos den lokale danseinstruktøren. Men da jeg kom tilbake dagen etter, viste det seg at jeg slett ikke hadde bestilt en privattime. Derimot hadde jeg meldt meg inn i den lokale dansetruppen! For meg ble det en bratt læringskurve, og det var veldig bra slanking. Vi danset lenge, med høy intensitet og mye bevegelse. Så, mot slutten av økta, danset vi raskere og raskere og raskere. Det var helt sinnssykt, det føltes som om beina til slutt ville amputere seg i selvforsvar, sier hun og ler igjen.

Etter hver følte Lerato Mogoatlhe at hele Vest-Afrika engasjerte seg i slankekuren hennes. Kiloene raste av, og da hun kom tilbake til Sør-Afrika, var hun blitt slankere enn hun var før hun dro.

– Jasså, så du sultet likevel, spøkte venninnene da de så henne. Men Mogoatlhe hadde under hele turen, via telefon, mail og Facebook, holdt venner og familie oppdatert om hvordan vekta først gikk opp, og så ned.

– Men jeg må fortsatt jobbe hardt for å hold vekta på et noenlunde stabilt nivå, forteller hun.

– Hva er ditt forhold til kroppen din og vekta di i dag?

– Vel, på den ene siden går det bedre, jeg er nede på ei vekt jeg kan leve med. Men på den andre siden har jeg et mer problematisk forhold til min egen kropp nå. Før brydde jeg meg ikke, men nå, når jeg er blitt nødt til å tenke på vekta, har jeg samtidig begynt å sammenligne min egen kropp med idealene i damebladene. Og du kan jo bare tenke deg hvordan det går! (Latter) Bare se på armene mine, se på disse grevinnehengene, sier hun og viser fram overarmene som har mye ekstra hud, et tegn på at de har vært betydelig større før.

– I tillegg har min kjære, kjære lillesøster spiseforstyrrelser. Hun har anoreksi, har vært sykelig tynn og innlagt på institusjon flere ganger, forteller Mogoatlhe.

Og der er vi altså tilbake til bildet av den tynne afrikaneren. Men historien bak bildet er en helt annen. Både anoreksi og sult er grusomme lidelser, men – selvfølgelig – årsakene til de to lidelsene er vidt forskjellige. Dermed må også løsningene på problemene være forskjellige. Og det er Mogoatlhes hovedpoeng: Vi må ta utgangspunkt i en nøyaktig og nyansert situasjonsbeskrivelse dersom vi skal komme fram til de riktige politiske løsningene.

– Se for eksempel på hva som skjedde da USAs utenriksminister Hillary Clinton besøkte flere afrikanske land for en tid tilbake. Hun snakket masse om bistand. Men bistand er det samme som å gi Aspirin mot en alvorlig sykdom. Du har kanskje vondt i hodet, men hodepinetabletter vil ikke gjøre noe med selve sykdommen, altså årsaken til problemene. På samme måte retter bistand seg kun mot konsekvensene av fattigdomsproblemene, men gjør ikke noe med de økonomiske årsakene, sier Mogoatlhe.

– Så hva mener du skal til da? spør jeg.

– Afrikanske land trenger bedre markedsadgang i rike land, slik at vi får muligheten til å selge det vi produserer til en god pris og kan få inntekter fra eksport. Problemet er at rike land setter sine kortsiktige interesser foran u-landenes kamp mot fattigdom. Dette er ikke pent. Hvis afrikanske bønder får slippe til på markedene i rike land, kan det gi store inntekter, arbeidsplasser, investeringer i industri og en mer stabil og avansert jordbrukssektor, sier hun.

Hun får støtte fra en rekke FN-rapporter, som anbefaler at rike land ikke kutter ut, men legger om, sine landbrukssubsidier, for å ivareta miljø og dyrevelferd, og ikke ødelegge for fattige land. FN anbefaler altså ikke frihandel, og understreker at fattige land må få handlingsrom til å beskytte egen produksjon og markeder, og bruke en aktiv stat.

Dette er et redigert utdrag fra boka «Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk» av Kaare M. Bilden, utgitt på Aschehoug: https://heikaare.wordpress.com/mat-er-makt/