Forfatter: Kaare M. Bilden
Felles-arenaen lever!
Har det noe å si om avtaler utformes på en internasjonal fellesarena, eller mellom små grupper av land?
7. desember 2013 skjedde det noe viktig – noe historisk, faktisk.
Lenge har mange sagt at den internasjonale fellesarenaen for handelsforhandlinger, WTO, er i ferd med å dø en stille død. Men på morgenen lørdag 7. desember klarte alle de 160 medlemslandene å bli enige om en ny avtale.
Selve avtaleteksten er ikke mye å rope hurra for. Men det er ekstremt viktig at alle medlemslandene faktisk klarte å bli enige om noe.
Dermed lever fellesarenaen (den multilaterale arenaen) videre. Anerkjente utviklingsorganisasjoner som Oxfam, FN/FAO og ICTSD (International Centre for Trade and Sustainable Development) understreker at fattige land står sterkere når de forhandler sammen, enn hvis de må stå alene og forhandle bilaterale avtaler med rike land.
Det er en lang vei å gå før et utviklingsvennlig handelsregime er på plass, men mye tyder på at det er lettere å få til dette gjennom forhandlinger på en felles arena, som WTO, enn gjennom bilaterale avtaler. Derfor er det gledelig at WTO fikk til en avtale på Bali.
Jeg anbefaler alle å lese ICTDS sin oppsummering, som har tittelen «Historic Bali Deal to Spring WTO, Global Economy Ahead»:
«The conference in Bali now behind them, members are now set to revisit the rest of the Doha trade talks, agreeing on Saturday to prepare a “clearly defined” work programme in the next 12 months on how to address the remaining parts of the Round. (…) The hardest areas of the talks have centred around agricultural and non-agricultural market access, and the centrality of reforming agricultural domestic support policies.»
http://ictsd.org/i/wto/wto-mc9-bali-2013/bridges-daily-updates-bali-2013/180991/
Afrika som overflødighetshorn
Fortellingen om en kulinarisk rundreise som ble en slankeodyssé, og hvorfor «We are the World» var en stor hitt i Afrika.
– Før jeg reiste, advarte venner og familie meg og sa jeg kom til å sulte. Men det var jo det stikk motsatte som skjedde, sier Lerato Mogoatlhe.
– Det var mat, døgnet rundt. Jeg la på meg. Masse! Jeg fikk fire haker, jeg ble skikkelig, skikkelig tjukk, forteller hun og ler hjertelig.
Jeg befinner meg på restauranten The Royal Eatery i Long Street, midt i storbyen Cape Town i Sør-Afrika. På den andre siden av bordet sitter Lerato Mogoatlhe. Hun er en svart, sørafrikansk journalist og forfatter i 30-årene. I 2009 og 2010 brukte hun halvannet år på en dannelsesreise rundt på det afrikanske kontinentet, og jeg møter henne like etter at hun er kommet hjem.
Jeg er i Sør-Afrika blant annet for å oppleve fotball-VM. Derfor har jeg tatt meg et halvt års permisjon fra jobben for å kunne reise rundt i det sørlige Afrika og jobbe som frilansjournalist. Ei helg jeg leste ukeavisa Mail & Guardian, kom jeg over en reportasje av Lerato Mogoatlhe. Jeg googlet fram bloggen hennes, og to kjappe e-poster senere møttes vi altså i Long Street.
– Hvorfor skriver du så mye om mat når du beretter fra reisen din? spør jeg.
– Mat er veldig sosialt, et sosialt ritual. Man blir kjent med hver – andre gjennom måltider. Folk jeg kom i snakk med på gata, inviterte meg hjem på middag bare fordi jeg var en fremmed, forteller hun, og flytter vekk den store hatten sin som hun har lagt midt på bordet, slik at servitøren kan gi oss to menyer.
Lerato Mogoatlhes Afrika-reportasjer handler ikke om fattigdom, sult og nød. Derimot skriver hun om kulinariske nytelser og gjestfrihet. Dessuten om hvordan dette, kombinert med hennes store appetitt, førte til at hun etter hvert ble overvektig og måtte slanke seg. Matodysseen ble en slankeodyssé.
– Hvordan kan du la være å skrive om sult og nød? lurer jeg.
– Jeg skriver om det jeg ser og opplever, og jeg ser langt mer fedme enn sult. Det er bare det at folk ikke forventer at afrikanere skal være overvektige; alle forventer at vi skal sulte. Men det finnes en annen side ved Afrika, nemlig Afrika som overflødighetshorn. Et kontinent som kan produsere mer enn nok mat, der det er stor variasjon, det gode liv, sier hun.
Mogoatlhe snakker raskt, med stor innlevelse og mye gestikulering. Vi sitter rett ved de store, åpne vinduene ut mot fortauet. Ute i solskinnet rusler stilbevisste capetownere nedover gata, forbi bokhandler, kaffebarer og motebutikker.
– Men er det ikke middelklassens Afrika du beskriver? spør jeg.
– Nei, slett ikke, svarer hun.
– Det meste av turen reiste jeg gjennom landsbygda, fra landsby til landsby. Det var helt vanlige afrikanere som inviterte meg inn og delte sine måltider med meg. Mange av dem var fattige. Men det er ikke mangel på mat i Afrika. Når folk sulter, er det på grunn av feilslått politikk og ekstrem fattigdom, ikke fordi det ikke er mat å få kjøpt. Dessuten kunne vi lett produsert mer mat dersom det hadde vært etterspørsel og betalingsevne. Dette kontinentet har et enormt potensial for jordbruk. Enormt, sier hun.
Der ingen skulle tro at noe kunne gro
Afrika som overflødighetshorn, altså. Er det mulig å gi en beskrivelse som ligger lenger unna det bildet som domi nerer i norske medier? Neppe. Og her er vi framme ved årsaken til at nordmenn, både politikere, redaktører og andre, bør lytte til Lerato Mogoatlhe. Hennes historie klargjør nemlig på en særs konkret måte, ja, så konkret som mulig, nemlig rent kroppslig, mange viktige poenger i debatten om matens storpolitikk. Det kanskje viktigste poenget: Afrika kan være et overflødighetshorn.
En ting nordmenn og afrikanere har felles, er fordommer om steder man ikke har vært. Fordommene var årsaken til at Lerato Mogoatlhes slektninger frarådet henne å reise. De var redde for at hun ikke ville få nok mat og dermed kom til å sulte.
– Det er kanskje det aller tristeste, sier Mogoatlhe.
– Dette er altså vårt bilde av oss selv. Vi har fordommer om vårt eget kontinent! Det har jo mange årsaker. Men det som har gjort sterkest inntrykk på meg og min generasjon, er definitivt innsamlingsaksjonene og hitlåtene «We are the world» og Band Aid med «Do they know it’s Christmas?» fra 80-tallet.
– Ja, var dette store hits her også? spør jeg.
– Om det var! Hehe, vi hørte dem på radio og tok opp på kassett. Så danset vi, alle ungene i gata, og sang med: «Doooo they know it’s Christmas time at aaaaaaall?» Lerato Mogoatlhe bryter ut i sang inne på kafeen. Et kort øyeblikk lurer jeg på om dette er et Smil til det skjulte kamera-program, eller, enda rarere, en real life, ikke-fiksjonell musikal. Jeg må innrømme at jeg alltid har vært skeptisk til musikaler, nettopp fordi det blir litt påtatt at folk plutselig bryter ut i sang i hverdagslige situasjoner, tilsynelatende uten god grunn. Men nå har jeg opplevd at det kan skje!
Heldigvis, Lerato Mogoatlhe knekker raskt sammen i latter, og vi er begge tilbake i ikke-musikal-verdenen. Utgangspunktet for «Do they know it’s Christmas?» var sultkata – strofen i Etiopia som startet i 1984 og krevde om lag én million menneske liv. Det er mange og sammensatte årsaker til en slik katastrofe. Ofte spiller politikk og maktkamp en viktig rolle, og mye tyder på at det skjedde i dette tilfellet. Da regnet uteble i store deler av høylandet nord i Etiopia, fikk nemlig det diktatoriske Derg-regimet en mulighet til å svekke den plagsomme opposisjonen, og holdt nødhjelpen ute. Men i teksten til «Do they know its Christ mas?» synger Bob Geldof, Bono, George Michael, David Bowie og resten av Band Aid om et sted der ingen ting vokser, og der verken regn eller elver renner:
And there won’t be snow in Africa this Christmastime
The greatest gift they’ll get this year is life (Oooh)
Where nothing ever grows
No rain nor rivers flow
Do they know it’s Christmastime at all?
Men selv om det ikke finnes regn eller elver, renner det i det minste strie strømmer av tårer:
There’s a world outside your window
And it’s a world of dread and fear
Where the only water flowing is the bitter sting of tears
And the Christmas bells that ring there are the clanging chimes of doom
Well tonight thank God it’s them instead of you
Takk Gud for at det er dem, og ikke deg. Akkurat. Teksten er merkelig av en rekke grunner. Etiopia er en av kildene til Nilen, en ikke helt ubetydelig elv, og har noen av de største jordbruksområdene i Øst- Afrika. Dessuten ble landet kristent lenge før Europa, så etiopiere flest vet godt når de skal feire jul.
Etter at både Lerato Mogoatlhe og jeg henholdsvis har hikstet og humret fra oss, tar hun seg i det og sier:
– Egentlig er det jo ikke noe morsomt. Eller jo, det er morsomt, det er tragikomisk, men mest trist. For tv-bildene som akkompagnerte disse hitlåtene, har brent seg fast på folks netthinner og preger fortsatt inntrykket vårt av resten av Afrika. Bildene av sultne barn med oppblåste mager og fluer i øynene er utrolig sterke. Selvfølgelig er de det. Det er sånt du bare ikke glemmer.
– Når verden sitter med inntrykket av at dette er typisk Afrika, at dette er regelen, ikke unntaket, viser det at innsamlingsaksjonene har gjort mer skade enn gagn. Da jeg var liten, pleide foreldrene mine å spøke med at hvis jeg ble for tjukk, måtte de sende meg til Etiopia på slankekur. Men paradokset er jo at Etiopia har noen av de rikeste kulinariske tradisjonene på hele kontinentet, sier Mogoatlhe.
Hun trosset altså familiens fordommer og råd om ikke å reise Afrika rundt. Og hun merket raskt at fordommene var – nettopp fordommer.
– Det var så mange spennende, nye retter, og jeg ville smake på alle! Peanøttsmør-stew, ris og bønner, fisk og grønnsaker, jeg ville prøve alt, forteller hun.
– Har du fått en ny favorittrett?
– Åååh, ja, mange! Den største favoritten er nok Ceebu Jen.
– Hva er det?
– Det er nasjonalretten i Senegal. Den består av ris, fisk, grønnsaker, olje og krydder. Vanligvis serveres den på et stort fat med fisk og grønnsaker i midten, og alle spiser fra dette fatet, ikke fra hver sin tallerken. Du tar et stykke fisk eller grønnsaker og litt ris i høyre hånd, klemmer det sammen til en liten ball og putter den i munnen. Deilig!
Da jeg møter Lerato Mogoatlhe, er det tydelig at hun har gått ned mye siden hun veide cirka 120 kg på sitt tyngste. Kafeen vi sitter på, Royal Eatery, har ifølge den amerikanske skuespilleren Salma Hayek verdens beste hamburgere. Servitøren spør om vi har bestemt oss for hva vi vil ha. Jeg bestiller en burger og ber om salat i stedet for chips (jeg prøver å kutte ned på karbohydratene). Mogoatlhe bestiller kun en Cola Light.
– Er det en del av slankekuren din? spør jeg.
– Hehe, jeg kan jo ikke kutte ut spisinga heller, men jeg forsøker å spise mindre og sunnere måltider, samtidig som jeg mosjonerer mye.
– Ja, du måtte jo begynne å slanke deg på turen?
– Det var da jeg kom til Mali at jeg forsto at jeg måtte forandre meg. Da hadde jeg gått opp til over 120 kg. Det kunne jo ikke fortsette. Hvis jeg skulle fly tilbake til Sør-Afrika, ville flyselskapet kreve betaling for to seter, så stor var jeg blitt, forteller hun og ler.
Lerato Mogoatlhe er på ingen måte et enkelttilfelle. Overvekt og spiseforstyrrelser er faktisk et stort problem i Afrika. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at mer enn en tredjedel av alle afrikanske kvinner og en av fire afrikanske menn er overvektige.
– Men hvis jeg rapporterer hjem til Norge og Europa at overvekt også er et problem i Afrika, hva blir konsekvensen av det? For det første vil folk antakelig tenke: enda ett problem i Afrika, alt er jo galt der. Og dessuten: Når de hører at overvekt er et stort problem, at det er nok mat i Afrika, hva vil det gjøre med givergleden og viljen til å bruke skattepenger til bistand? spør jeg.
– Da forutsetter du at å gi mest mulig penger er løsningen. Men hvis du har en unyansert eller kanskje feilaktig beskrivelse av situasjonen og av problemene, er det stor fare for at du velger feil virkemidler og feil løsninger. Mer kunnskap om situasjonen er den viktigste forutsetningen for å kunne finne gode løsninger. Problemet er at mediene og bistandsindustrien skaper et inntrykk av at sult er normaltilstanden på hele det afrikanske kontinentet. Økt fokus på kontinentets kapasitet og muligheter, særlig innen matproduksjon, er viktig for å endre de globale spillereglene som hindrer utvikling og vekst i Afrika, sier Mogoatlhe.
Danset seg tilbake
– Jeg kom fram til at dans ville være en måte å slanke seg på som også kunne være morsom. Så jeg begynte å danse. Fem dager i uka. Jeg ville ikke at alle skulle se på mens jeg forsøkte å slanke meg. Men sånn ble det. For dansetreninga foregikk oppe på et flatt hustak, og vi fikk stadig flere tilskuere på nabotakene. Etter hvert ble naboene også med på dansen. Vi vinket til hverandre og lærte stadig nye dansetrinn, det var litt av et syn, sier hun og ler.
– I den neste landsbyen jeg kom til, bestilte jeg en time hos den lokale danseinstruktøren. Men da jeg kom tilbake dagen etter, viste det seg at jeg slett ikke hadde bestilt en privattime. Derimot hadde jeg meldt meg inn i den lokale dansetruppen! For meg ble det en bratt læringskurve, og det var veldig bra slanking. Vi danset lenge, med høy intensitet og mye bevegelse. Så, mot slutten av økta, danset vi raskere og raskere og raskere. Det var helt sinnssykt, det føltes som om beina til slutt ville amputere seg i selvforsvar, sier hun og ler igjen.
Etter hver følte Lerato Mogoatlhe at hele Vest-Afrika engasjerte seg i slankekuren hennes. Kiloene raste av, og da hun kom tilbake til Sør-Afrika, var hun blitt slankere enn hun var før hun dro.
– Jasså, så du sultet likevel, spøkte venninnene da de så henne. Men Mogoatlhe hadde under hele turen, via telefon, mail og Facebook, holdt venner og familie oppdatert om hvordan vekta først gikk opp, og så ned.
– Men jeg må fortsatt jobbe hardt for å hold vekta på et noenlunde stabilt nivå, forteller hun.
– Hva er ditt forhold til kroppen din og vekta di i dag?
– Vel, på den ene siden går det bedre, jeg er nede på ei vekt jeg kan leve med. Men på den andre siden har jeg et mer problematisk forhold til min egen kropp nå. Før brydde jeg meg ikke, men nå, når jeg er blitt nødt til å tenke på vekta, har jeg samtidig begynt å sammenligne min egen kropp med idealene i damebladene. Og du kan jo bare tenke deg hvordan det går! (Latter) Bare se på armene mine, se på disse grevinnehengene, sier hun og viser fram overarmene som har mye ekstra hud, et tegn på at de har vært betydelig større før.
– I tillegg har min kjære, kjære lillesøster spiseforstyrrelser. Hun har anoreksi, har vært sykelig tynn og innlagt på institusjon flere ganger, forteller Mogoatlhe.
Og der er vi altså tilbake til bildet av den tynne afrikaneren. Men historien bak bildet er en helt annen. Både anoreksi og sult er grusomme lidelser, men – selvfølgelig – årsakene til de to lidelsene er vidt forskjellige. Dermed må også løsningene på problemene være forskjellige. Og det er Mogoatlhes hovedpoeng: Vi må ta utgangspunkt i en nøyaktig og nyansert situasjonsbeskrivelse dersom vi skal komme fram til de riktige politiske løsningene.
– Se for eksempel på hva som skjedde da USAs utenriksminister Hillary Clinton besøkte flere afrikanske land for en tid tilbake. Hun snakket masse om bistand. Men bistand er det samme som å gi Aspirin mot en alvorlig sykdom. Du har kanskje vondt i hodet, men hodepinetabletter vil ikke gjøre noe med selve sykdommen, altså årsaken til problemene. På samme måte retter bistand seg kun mot konsekvensene av fattigdomsproblemene, men gjør ikke noe med de økonomiske årsakene, sier Mogoatlhe.
– Så hva mener du skal til da? spør jeg.
– Afrikanske land trenger bedre markedsadgang i rike land, slik at vi får muligheten til å selge det vi produserer til en god pris og kan få inntekter fra eksport. Problemet er at rike land setter sine kortsiktige interesser foran u-landenes kamp mot fattigdom. Dette er ikke pent. Hvis afrikanske bønder får slippe til på markedene i rike land, kan det gi store inntekter, arbeidsplasser, investeringer i industri og en mer stabil og avansert jordbrukssektor, sier hun.
Hun får støtte fra en rekke FN-rapporter, som anbefaler at rike land ikke kutter ut, men legger om, sine landbrukssubsidier, for å ivareta miljø og dyrevelferd, og ikke ødelegge for fattige land. FN anbefaler altså ikke frihandel, og understreker at fattige land må få handlingsrom til å beskytte egen produksjon og markeder, og bruke en aktiv stat.
Dette er et redigert utdrag fra boka «Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk» av Kaare M. Bilden, utgitt på Aschehoug: https://heikaare.wordpress.com/mat-er-makt/
Hva mener FN om landbruk?
I Norge vet nesten alle hva FN mener om klima, mens nesten ingen vet hva FN mener om landbruk.
70 % av verdens fattige er bønder eller har en jobb i tilknytning til landbruket. Her kommer en del sitater fra FN og andre aktører om hva som kan gjøres for å bekjempe fattigdom og sult:
.
«Africa can feed the world»
Sjefen for FN-organisasjonen Ifad (International Fund for Agricultural Development):
by focusing on farming, Africa has the potential to feed not only itself but the rest of the world:
.
The world produces enough food to feed 10 billion people.
Poverty and hunger prevail because of economics, not scarcity
FAO statistics confirm that the world produces enough food to feed the 7 billion people living today, and even the estimated 9-10 billion population in 2050.
If the international community is serious about eliminating hunger, a shift is needed from a development model based on charity and aid to one based on human rights, reinforced by accountability mechanisms.
The SDGs should encourage governments to work towards policy coherence: agricultural policies should be compatible with environmental sustainability and trade rules consistent with food security. This will not be easy to implement. It will require allowing national food markets in developing countries to compete successfully against cheap imported food. It means altering international trade rules to prevent interference with domestic policies in developing countries designed to eradicate hunger and poverty.
Hilal Elver is the UN special rapporteur on the right to food.
.
FNs bærekraftsmål
Mål 2. Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk
2.a Øke investeringene, blant annet gjennom bedre internasjonalt samarbeid, i infrastruktur på landsbygda, forskning og veiledningstjenester innenfor landbruket, teknologiutvikling og opprettelse av genbanker for planter og husdyr, med sikte på å forbedre produksjonskapasiteten i landbruket i utviklingsland, særlig i de minst utviklede landene.
2.b Korrigere og hindre handelsbegrensninger og -vridninger på verdens landbruksmarkeder, blant annet gjennom en parallell avvikling av alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer og alle eksporttiltak med tilsvarende virkning, i samsvar med mandatet for Doha-runden
Handel
17.10 Fremme et allment, regelbasert, åpent, ikke-diskriminerende og likeverdig multilateralt handelssystem underlagt Verdens handelsorganisasjon, blant annet ved å sluttføre forhandlingene under organisasjonens Doha-runde
17.11 Betydelig øke utviklingslandenes eksport, særlig med sikte på å doble de minst utviklede landenes andel av verdens eksport innen 2020
17.12 I praksis gi alle de minst utviklede landene betimelig og varig avgifts- og kvotefri markedsadgang, i samsvar med beslutninger i Verdens handelsorganisasjon, blant annet ved å sikre at det anvendes klare og enkle preferanseopprinnelsesregler på importvarer fra de minst utviklede landene, og bidra til å lette markedsadgangen
https://www.norad.no/om-bistand/barekraftsmalene/barekraftsmalene-hovedmal-og-delmal/
.
Africa does not need sympathy or aid, we need fair trade – Mahama tells UN
‘‘Africa does not need your sympathy or Overseas Development Assistance. Africa needs a fair chance to trade with the rest of the world and amongst ourselves,’‘ Mahama said when he took his turn to address the UNGA on Wednesday.
According to him, one of the underlying factors behind the migration crisis affecting the continent and troubling Europe was the lack of fairness in trade. This he said forces many youth in sub Saharan Africa to sell off their investments and try seeking greener pastures across the ocean.
‘‘Some of the young Africans who hazard the desert and Mediterranean Sea to cross to Europe from my country are young poultry farmers or other entrepreneurs who sell their shops and undertake the journey because they can no longer compete with the tons of frozen chicken dumped on African markets annually, or the adverse business environment they have to face,’‘ Mahama said.
In his view, Africa was up to the task of taking care of itself because ‘‘we have the resources in this world to guarantee each person a decent life.’‘
He recalled how the European Union in trying to curb unregulated migration had created an emergency fund of 1.8 billion euros in Valetta, he added that with land, natural resources and youthful labour to Africa’s advantage, there was a need to reset trade relations to allow Africa to compete with the west.
‘‘Removing subsidies to farmers of the advanced world, would create an even playing field for African farmers to compete. Removing revenue and non revenue barriers to African produce would give African agriculture a fighting chance.
.
Arizona State University professor G. Pascal Zachary lists 10 reasons why Africa has the resources to feed not only itself but the rest of the world:
http://allafrica.com/view/photoessay/post/post/id/201306180001.html#1
Illustrert i kart:
http://spectrum.ieee.org/static/why-africa-can-feed-itselfand-help-feed-the-world-too
.
Forskning utført av FNs landbruks- og matvareorganisasjon (FAO) viser at investering i landbruket er fem ganger mer effektivt i forhold til å redusere fattigdom og sult enn investeringer i noen andre sektorer.
http://no.wfp.org/news/news-release/hva-for%C3%A5rsaker-sult#.UrKzStiy91Y.twitter
.
«Greater participation in global trade is an inevitable part of most countries’ national trade strategies. However, the process of opening to trade, and its consequences, will need to be appropriately managed if trade is to work in favour of improved food security outcomes.»
http://www.fao.org/publications/soco/the-state-of-agricultural-commodity-markets-2015-16/en/
.
Oktober 2014: Nye retningslinjer for ansvarlige investeringer i landbruk vedtatt:
http://www.fao.org/news/story/en/item/260518/icode/
.
FN-rapport: Why has Africa become a food importer?
http://www.fao.org/fileadmin/templates/est/PUBLICATIONS/Books/AFRICA_STUDY_BOOK_REVISED_low_res.pdf
.
David Luke, UNDP:
”Vi må legge forholdene til rette for etableringen av en solid og stabil landbruksnæring i flest mulig land. I dag er dette tilnærmet umulig, fordi fattige land blir utkonkurrert av subsidiert mat fra rike land”. (Ny Tid 19. juni 2009)
.
Småbønder trenger markedsadgang
FN/FAO: The State of Food Insecurity 2015:
«Smallholder and family farming productivity and
access to markets are interlinked and contribute to both food
availability and access to food. Improving access to marketing
opportunities can also help boost productivity.» (…)
«In several developing countries, female small farmers who are
unable to compete with cheaper agricultural imports have
been forced to abandon or sell their farms, which in turn can
contribute to their food insecurity.41
While trade in itself is not intrinsically detrimental to food
security, for many countries, particularly those at earlier levels
of development, trade reforms can have negative effects on
food security in the short-to-medium term. Recent research
shows that countries supporting the primary sector tend to be
better off on most dimensions of food security (food
availability, access, and utilization), while taxation of this sector
is detrimental to food security.42 However, the evidence also
shows that excessive support can also lead to poor
performances on all dimensions of food security.
As countries become more open to international trade in
agricultural products, they become more exposed and potentially
more vulnerable to sudden changes in global agricultural
markets. For example, import surges – sudden increases in the
volume of imports from one year to the next – can hinder the
development of agriculture in developing countries.
Food sectors in developing countries that are characterized
by low productivity and lack of competitiveness are especially
vulnerable to import surges. A sudden disruption of domestic
production can have disastrous impacts on domestic farmers
and workers – loss of jobs and reduced incomes, with
potentially negative consequences for food security. During
the period 1984–2013, China, Ecuador, India, Kenya, Nigeria,
Pakistan, Uganda, the United Republic of Tanzania and
Zimbabwe were prone to sudden increases in imports
(defined as imports exceeding the average of the previous
three years by more than 30 percent), registering more than a
hundred surges.43
The factors that lead to an import surge may originate in
the importing country itself as a result of domestic supply
shortfalls or rapid increases in demand. Other factors are
exogenous, for example when countries providing significant
support to the production and/or export of food products
channel production surpluses to the international markets.»
Klikk for å få tilgang til a-i4646e.pdf
.
Improve integration in global value chains:
FAO Director-General José Graziano da Silva said: «High food prices are an incentive to increase production and we need to do our best to ensure that poor farmers benefit from them. Let’s not forget that 70 percent of the world’s food insecure population lives in rural areas of developing countries and that many of them are small-scale and subsistence farmers themselves.» (…) To capture a share of these economic benefits, governments will need to invest in their agricultural sectors to encourage innovation, increase productivity and improve integration in global value chains.» 6 June 2013.
http://www.fao.org/news/story/en/item/177396/icode/
.
UN: FAO Statistical Yearbook 2013
In several developing countries, on the other hand, average yields are estimated to be much lower than their potential, failing to reach 30 percent in some cases. Depending on the context, low productivity can be the outcome of poor physical and market infrastructure, and wrong incentives.
(side 124)
From the perspective of aggregate agriculture, the lack of access to enough food faced by part of the world’s population creates a gap with the potential food demand that would materialize if access was adequate and there was effective market demand. This gap is likely to remain a feature of global food and agriculture for the foreseeable future, but the more it is reduced, the greater the incentive for agriculture to respond by making use of untapped production potentials. This is the case of certain developing areas where resources such as land and water are available.
Growth in aggregate food demand is expected to slow, following lower population growth and increased saturation in high-income countries and emerging economies.
(side 126)
http://www.fao.org/economic/ess/ess-publications/ess-yearbook/en/#.UcHIuvn0FGg
.
UN/FAO: «Norway could lead by example»
«Regardless the approach to negotiations, greater efforts are required to reduce distorting support in OECD and increase market access for goods from developing countries.
Agriculture in Norway remains among the most protected in OECD. Although it is a small player, Norway could send an important message to other OECD countries by decoupling its support.
Norway is highly committed to the development cause as witnessed by its ODA. Why not go one step further? Rather than trade vs aid, it should be trade and aid.
Although a small country, Norway is a notable participant in international development given its independent and progressive stance on many issues, solid economy, top ranking in human development and democracy and highest level of development aid. Norway could lead by example and push for further reduction in agricultural protection among OECD countries in WTO negotiations.»
Ekaterina Krivonos from UN/ FAO: Presentation Norway: FAO Norway
.
UNDP: Africa Human Development Report 2012:
«Agricultural GDP growth is 4 times more effective in reducing the extreme poverty rate than nonagricultural growth. (…)
«Developed countries maintain agricultural subsidies that benefit their rich producers while pushing sub-Saharan Africa’s impoverished smallholder farmers to the margins. (…)
Agricultural subsidies that benefit the rich in developed countries while hurting the poor in sub-Saharan Africa are one of the most egregious — and persistent — distortions in world trade.»
.
UNEP: Green Economy and Trade (2013)
«Reduce trade-distorting support
Economic strategies consistent with the green economy approach are fundamental to scaling up sustainable agriculture. These strategies include leveraging investment by rationalising and eliminating export subsidies and redirecting cash flows to encourage more diverse crop production with long-term soil health and improved environmental impacts. A major shift of subsidy priorities is needed in which governments would help reduce the initial costs and risks of farmers’ transition efforts to implement sustainable farming practices. At the same time, an enabling environment for greening agriculture could also allow developing countries to protect some domestic food crops (special products).»
«Focus on WTO opportunities
New WTO rules, if designed properly, could support the greening of the agricultural sector and stimulate new trade opportunities. Among the most prominent issues for environmental goods and services in the agricultural sector from developing countries are the reform of trade distorting and environmentally harmful subsidies, and better market access for agricultural products.»
http://unep.org/greeneconomy/Portals/88/GETReport/pdf/Chapitre%202%20Agriculture.pdf
.
UN Food and Agriculture Organization – FAO, 2012: An African Horn of Plenty
«Poor farmers can grow bumper crops, but unless there are roads on which to transport their produce, and a market where they can sell it, they will remain poor and vulnerable.»
http://www.project-syndicate.org/commentary/an-african-horn-of-plenty
FAO 2011:
“Greater policy coordination in international food trade can reduce volatility by helping maintain an assured flow of goods. FAO supports the multilateral negotiations under the World Trade Organization and the elimination of trade-distorting agricultural subsidies in rich countries”
http://www.un.org/apps/news/story.asp?NewsID=40058
Olivier De Schutter, UN Special Rapporteur on the Right to Food:
“more should be done to remove trade distorting mechanisms, in particular subsidies in industrialized countries and improve market access for developing countries”
http://reliefweb.int/node/290912 alternativ lenke: http://www.unmultimedia.org/radio/english/2008/12/trade-agreements-fail-to-solve-problem-of-hunger-un-expert/
Og: «In agriculture, in particular, trade-distorting measures – obstacles to market access for developing countries, domestic support schemes for OECD countries’ farmers, and export subsidies – have led many small-holder farmers to deeply unfavourable situations».
http://www.twnside.org.sg/title2/susagri/susagri088.htm
IFAD: Access to markets (strategi 2011 – 2015)
«Strong links to markets for poor rural producers are essential to increasing agricultural production, generating economic growth in rural areas and reducing hunger and poverty. Improving these links creates a virtuous circle by boosting productivity, increasing incomes and strengthening food security. Better access by small producers to domestic and international markets means that they can reliably sell more produce at higher prices. This in turn encourages farmers to invest in their own businesses and increase the quantity, quality and diversity of the goods they produce».
http://www.ifad.org/english/market/index.htm
UN Millennium Development Goals Report 2010:
“For the developing countries in general, the main benefits expected from the Doha agreement with respect to access to the markets of developed countries (where most average tariffs are already low) would be the reduction of tariff peaks in agriculture, textile and clothing and the lowering of market-distorting subsidies in agriculture.”
http://www.un.org/millenniumgoals/pdf/MDG%20Report%202010%20En%20r15%20-low%20res%2020100615%20-.pdf
NB! Merk at FN ikke kritiserer alle former for landbruksstøtte. Det er «trade-distorting» (altså handelsvridende/ produksjonsdrivende) støtte som FN er kritisk til. Såkalt dekoblet støtte (som ikke er koblet direkte til produksjonsvolum) kan rike land bruke, bl.a. for å bidra til et mer bærekraftig og klimavennlig landbruk (forutsatt at vi ikke eksporterer subsidiert mat). I dag er det meste av landbruksstøtten, også i Norge, koblet direkte til produksjonsvolum. Jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte. For det første stimulerer den til økt bruk av energi i form av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Dette gir store klimautslipp. Landbruket er en av de største utslippskildene globalt, og står for mellom 20 og 30 prosent av de globale klimautslippene. Når vi ser på totalutslippene fra mat er produksjonsutslippene ofte langt høyere enn transportutslippene. Derfor har afrikansk mat som transporteres til Norge ofte lavere klimautslipp enn mat som er produsert i Norge. Det andre problemet med produksjonsstøtte er at den ofte fører til overproduksjon av landbruksvarer i rike land. Det er nemlig ikke for lite mat i verden, derimot er overproduksjon ofte et problem for verdens fattige. «Årsakene til at sult og underernæring finnes samtidig som det er nok mat på nasjonalt eller globalt nivå, er velkjente: manglende inntektsmuligheter for de fattige og fravær av effektive sosiale sikkerhetsnett», skriver FAO i rapporten «How to feed the world in 2050» – «Matmangel er ikke problemet». Befolkningsveksten er i ferd med å flate ut, og FN anslår at den vil stoppe på et sted mellom 9,5 og 10 mrd ca i 2050, før verdens befolkning vil begynne å synke noe. Også når vi kommer til befolkningstoppen rundt år 2050 kommer den største trusselen mot matsikkerhet å være «at sult og feilernæring kan vedvare eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå», sier FAO/FN.FN/ FAO: How to feed the world in 2050
«Policy reforms towards decoupled support to agriculture should be continued (…)
Payments based on area, historical entitlements, input constraints, and total historical farmincome are decoupled from current production decisions and hence have a lesser impact onproduction and trade. The decoupled payments can also be viewed as an exit strategy fromfarming for many developed country farmers. Decoupled policies could include not onlysupport for land set-asides, but also support for technology and farm human capital skills,incentives to maintain set-aside land in production ready and environmentally sustainablecondition and other similar policies, and could be a powerful alternative to physical and veryexpensive commodity reserves, which are not only hard to organize, but also veryquestionable in their effectiveness. Productive land set-aside can be brought into physicalproduction in high-income countries within 6 to 10 months (the recent supply response is evidence to that)»
http://www.fao.org/fileadmin/templates/wsfs/docs/expert_paper/How_to_Feed_the_World_in_2050.pdf
Kofi Annan, 2011:
«Higher food prices – ironically – might actually provide the foundation to help us build a better and fairer food future. (…)
«For overall there has been no shortage of investment in farming and food. It is just that most of this money is spent by wealthier countries protecting their own agricultural sector – often at the expense of farmers in the developing world. The OECD calculated that in 2009 agricultural support from richer countries to their own farmers totalled over $385 billion dollars. This, according to Oxfam, was nearly 80 times the money spent in development aid to agriculture”
Kofi Annan, 2009:
«the removal of subsidies that penalise Africa, is essential»
Oxfam – Grow 2011:
«Rich countries must end their trade-distorting agricultural subsidies once and for all. (…) soaring food prices make it more important than ever. At the same time, poor countries need the freedom to determine the extent and pace of their own agricultural market opening».
http://www.oxfam.org.uk/resources/papers/growing-better-future.html
Oxford-forskeren Benito Muller:
«In Sub-Saharan Africa (…) over one million livelihoods are supported in part by the fresh produce trade with the UK.»
http://users.ox.ac.uk/~mueller/framesetpublications.shtml
Kampanjen ONE: (Bono, Geldof m.fl)
«Making matters worse, wealthy nations pay subsidies to their farmers, giving them an unfair advantage in the global marketplace. In 2008, the OECD estimated that farmers in developed countries received $219.4 billion in subsidies, almost eight times the amount that G7 countries spent in sub-Saharan Africa in 2009. Subsidies give farmers in developed countries an incentive to overproduce, pushing down world prices or flooding local markets with cheap imports. Local farmers can’t compete with these artificially underpriced goods in either local or global markets».
http://www.one.org/c/international/issuebrief/1033/
Agriculture at a Crossroads:
IAASTD: International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development. The following reports were agreed to at an Intergovernmental Plenary Session in Johannesburg, South Africa in April, 2008.
“OECD market access restrictions harm developing countries” (s. 266)
“In democratic political regimes, agricultural interest groups are often able to exercise political pressure to obtain subsidies and protection, which typically benefit larger-scale more than small-scale farmers, whereas it is more challenging to create political pressure for investments in public goods, such as agricultural research” (s. 268)
“Support policies and border protection of wealthy OECD countries, valued at hundreds of billions of dollars each year, cause harm to agriculture in developing countries” (s. 331).
FN-sambandet: Fattige land vil ha kutt i norske landbrukssubsidier
«Afrikanske land oppfordrer til kutt i vestlige lands landbrukssubsidier, inkludert Norge. Den sørafrikanske ambassadøren i Norge er også blant dem som mener at disse subsidiene må bort. Alle landene i Afrika skrev i sommer [2005] under på en erklæring hvor de krever kutt i alle ”handelsvridende subsidier og hjemlig støtte, spesielt i landbrukssektoren”. Det er denne erklæringen den sørafrikanske ambassadøren i Norge, Ismail Coovadia, nå stiller seg bak:
– Erklæringen fra Den Afrikanske Union er klar. Sør-Afrikas standpunkt i dette spørsmålet er i tråd med posisjonen til Den Afrikanske Union. Denne erklæringens prinsipper og moral angår alle land, uten unntak. Også direktøren for landbruk i Den Afrikanske Union bekrefter at dette er de fattige landenes posisjon overfor blant annet Norge.
– Vi er helt imot landbrukssubsidier i Vesten, sier Babagana Ahmadu, direktør for landbruk i den Afrikanske Union.»
UNDP: The Millennium Development Goals and Africa
«The Millennium Development Goals have one goal about monitoring northern performance: making sure that there is increased development assistance; and that obstacles to Southern growth, such as agricultural subsidies in Europe, US and Japan, are tackled as a constrain against development of the South.
Every cow in Europe today is subsidised two dollars a day. That is twice as much as the per capita income of a half of Africa. It is the extraordinary distortion of global trade, where the West spends $ 360 billion a year on protecting its agriculture with a network of subsidies and tariffs that costs developing countries about US$ 50 billion in potential lost agricultural exports.
Fifty billion dollars is the equivalent of today’s level of development assistance. In short, there are huge distortions in the global political economy going way beyond the modest levels of development assistance, which have to be tackled. The Millennium Development Goals are the vehicle for doing that.»
Address by Mark Malloch Brown, UNDP Administrator, Kampala, Uganda 2002
http://content.undp.org/go/newsroom/2002/november/mmb-uganda.en;jsessionid=axbWzt8vXD9
NCPA: Farm subsidies hurt developing countries, environment:
«the overproduction of agricultural products due to subsidies causes significant harm to the environment. Exposure to pesticides and fertilizers, destruction of wildlife habitats, and land degradation all stem from the intensification of agricultural production due to government subsidies»
National Center for Policy Analysis, sitert av Earth Friendly Gardening:
http://earthfriendlygardening.wordpress.com/2006/03/27/farm-subsidies-hurt-developing-countries-environment/
Mshomba: How Northern subsidies hurt Africa:
«But what do agricultural subsidies in Canada, Japan, the US or the European Union (EU) have to do with Africa? Everything.
Developed countries subsidize their farmers at a rate of about $250 bn a year, 25 times more than the annual amount the UN estimates is needed worldwide to combat HIV/AIDS. Subsidies influence world prices, since they encourage farmers in developed countries to export more agricultural products than they would otherwise. Therefore, agricultural policies in developed countries should be of great interest to Africa and the rest of the world.
Agriculture has been — and in the foreseeable future will continue to be — the backbone of sub-Saharan Africa’s economy. The sector employs about 70 per cent of the labour force. Agriculture is the main generator of export revenue in the region.
Agricultural subsidies in developed countries reduce world prices, and thus the incomes of African farmers. World Bank studies suggest that US subsidies alone reduce West Africa’s annual revenue from cotton exports by $250 mn a year».
Richard Mshomba, from Tanzania, is associate professor of economics at La Salle University, Pennsylvania, US.
http://www.un.org/en/africarenewal/vol16no2/162agric.htm
«Håper de ikke vet hvordan vi har det hjemme”
I kveld er det artistgalla, og Marion Ravn forteller til VG:
”Claudette var veldig stolt av huset sitt, men jeg synes det var forferdelig å se, og hadde så innmari lyst til å gråte. Men så vil man ikke være frekk og stå der og grine heller (…) Samtidig sang og danset vi mye, og det var utrolig gøy å oppleve deres kultur (…) Jeg skulle være med dem og spise middag, små fisk som de kokte i skittent sølevann med litt salt (…) Det er nesten så jeg håper de ikke vet hvordan vi har det hjemme” http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10079237
VERSUS:
«– Følelsestunge framstillinger av barn i slummen eller barn rammet av sykdommer som HIV/aids, kan virke positivt for bistandsorganisasjonens kortsiktige mål, men er på lang sikt farlige for ofrene spesifikt og Afrika generelt, sier Martin Nkosi Ndlela til Ny Tid. Han kommer fra Zimbabwe og jobber nå som førsteamanuensis i medievitenskap ved Høgskolen i Hedemark. Som eksempel nevner han nettopp artistgallaer og reklamefilmer for SOS-barnebyer og andre fadderorganisasjoner.»
Sitatet er hentet fra en sak jeg skrev for Ny Tid om artistgallaen 2008, som er like aktuell i dag. Jeg finner ikke saken på web, derfor legger jeg den ut her, både som PDF og som tekst. (Beklager mange linjeskift, men sånn blir det når man kopierer fra PDF. Anbefaler derfor å lese saken på PDF: veldedighet1, veldedighet2, veldedighet3, veldedighet4, veldedighet5, veldedighet6.)
Slik kan DU kjøpe deg god samvittighet
Lørdag 13. desember skal Morten Harket opptre på TV 2s artistgalla til inntekt for mennesker i nød. Veldedighet virker mot sin hensikt, mener afrikanske eksperter.
Av Kaare M. Bilden
NYE LØSNINGER
Les de konkrete anbefalingene om hvordan SOS-barnebyer og artistgallaene kan endre sine framstillinger for å gi et annet inntrykk av årsakene til fattigdom.
Veldedighetskos. Det knitrer i peisen. Gløggen
står på lunk. En reklamefilm fra SOS-Barnebyer
ruller over flatskjermen, og det er lett å få
dårlig samvittighet. Vi er nå midt inne i veldedighetssesongen.
Ingen måneder kan måle seg
med desember når det kommer til innsamling
av penger fra privatpersoner til humanitære
organisasjoner.
– Folk kommer tettere på de viktige verdiene
i livet, og tenker mye på familie. Jula
vekker givergleden, alle de humanitære organisasjonene
merker dette, sier Synne Rønning,
informasjonssjef i SOS-barnebyer.
Lørdag 13. desember arrangerer TV 2 artistgalla,
der pengene går til Flyktninghjelpen.
Gallaen skal ledes av Marte Stokstad og Blomster-
Finn. I tillegg skal Jo Nesbø, Mira Craig,
Morten Harket, Line Verdal, Marit Larsen og
andre kjendiser hjelpe til.
– Følelsestunge framstillinger av barn i
slummen eller barn rammet av sykdommer
som HIV/aids, kan virke positivt for bistandsorganisasjonens
kortsiktige
mål, men er på lang sikt farlige
for ofrene spesifikt og
Afrika generelt, sier Martin
Nkosi Ndlela til Ny Tid.
Han kommer fra Zimbabwe og jobber nå
som førsteamanuensis i medievitenskap ved
Høgskolen i Hedemark. Som eksempel nevner
han nettopp artistgallaer og reklamefilmer for
SOS-barnebyer og andre fadderorganisasjoner.
– Ensidig negativitet og generaliseringer
i veldedighetsorganisasjonenes reklamebilder
skaper negative stereotyper av Afrika og i noen
tilfeller avhumanisering, mener Ndlela.
Kompliserte budskap
«TV-aksjonens bildebruk er ikke til Afrikas
beste, men er snarere et hinder for langsiktig
utvikling», skrev Sindre Olav Edland-Gryt
i Studentenes og akademikernes internasjonale
hjelpefond (SAIH) i en kronikk her i
Ny Tid 22. februar i år. Professor Terje Tvedt
har i mange år studert det han kaller det norske
godhetsregimet, og skrev i siste utgave av
tidsskriftet Samtiden en artikkel der også han
retter kritikken mot NRKs TV-aksjon. Denne
artikkelen har de siste ukene ført til en debatt i
Dagbladet. Så, mandag 8.
desember viet Dagbladet
to sider til en artikkel om
Morten Harket som promoterer
TV 2s artistgalla,
og ringen er sluttet.
Sam Chimaobi, leder av African Youth i
Norge, er enig med Ndlela i at gode intensjoner
kan få negative konsekvenser.
– Artistgallaer og reklamefilmer for fadderorganisasjoner
er eksempler på en stakkarsliggjøring
som vestlige medier ofte bedriver
overfor afrikanske mennesker, sier han.
Chimaobi mener disse reklamefilmene gir
inntrykk av at afrikanske foreldre er ute av
stand til å ta vare på barna sine.
– Dette er forkastelig, og fungerer som ei
sovepute. Publikum kan lene seg tilbake og tenke:
«Ah, nå har jeg gitt 200 kroner. Da har jeg
gjort mitt, og kan ha god samvittighet». Men
artistgallaer og fadderskap bidrar ikke til å gjøre
noen med årsakene til urettferdigheten. Tvert
imot bidrar veldedighet til å skape et avhen-
SOS-barnebyer
Opererer i 132 land, har 470 barnebyer og
totalt 1700 SOS-program
25.000 ansatte globalt, 50 i Norge.
Omsetning i 2007: 365 millioner kroner
gighetsforhold der de rike må gi til de fattige,
sier Chimaobi.
Synne Rønning i SOS-barnebyer er enig i
at det er utfordringer ved måten vi diskuterer
fattigdomsproblemer på i Norge.
– I en ideell verden hadde vi ikke hatt fattigdom
og utfordringer som gjør at vi trenger å
samle inn penger til barn i andre deler av verden.
Det er vanskelig å kommunisere et komplisert
budskap i en reklamefilm, altså på 30
sekunder, sier hun.
– Vi jobber langs to hovedspor: Vi forebygger
at barn blir alene og hindrer at familier går
i oppløsning. Dessuten gir vi et nytt hjem til
barn som er foreldreløse eller som har familier
som ikke evner å ta vare på dem, ved å bygge
barnebyer, forteller Rønning.
SOS-barnebyer jobber også gjennom andre
kanaler og sender eksempelvis ut er magasin til
sine givere fire ganger i året.
– Dessuten prøver vi å få mediene interessert
i denne problematikken på et dypere nivå,
men det er vanskelig. Vi spiller på lag med
tv-kanalene for å skape oppmerksomhet blant
giverne, og vi når bredt ut med et budskap.
Spørsmålet blir jo da om det hadde vært bedre
å la være, sier Rønning.
TV2 mener det ikke er relevant for programlederne
å uttale seg om artistgallaen.
Roller. I 2008 har det gått flere debatter om innsamlingsaksjoner på tv. I vår trykket Ny Tid en
kronikk med tittelen «TV-aksjon mot sin hensikt» signert Studentenes og akademikernes internasjonale
hjelpefond (SAIH), og nå i høst har professor Terje Tvedt dratt i gang en debatt der blant
andre Christian Borch, en av programlederne for NRKs tv-aksjon, har tatt til motmæle.
Når Ny Tid kontakter TV 2 for å spørre om vi kan få et intervju med programlederne for
artistgallaen 13. desember får vi beskjed om at det ikke vil være relevant å snakke med programlederne,
Marte Stokstad og Finn Schjøll. TV 2s informasjonsavdeling svarer at det vil
være mer relevant for Ny Tid å snakke med Flyktninghjelpen, og ikke med programleder, da
Marte Stokstads funksjon er å være vertskap for selve sendingen og sceneshowet.
TV 2 mener altså at det er vanntette skott mellom selve sendingen og innholdet, og at
spørsmål om innholdet må rettes til Flyktninghjelpen. Ny Tid svarer at vi har snakket med
Flyktninghjelpen, men at vi i tillegg ønsker å snakke med programlederne, fordi vi nettopp
vil sette fokus på sammenhengen mellom innhold og form.
– Programlederen er leid inn som vertskap for tv-sendingen og dette faller utenfor oppgaven
hun har fått av TV 2, svarer Benedikte Hagesæther i Informasjonsavdelingen i TV 2.
Roller. I 2008 har det gått flere debatter om innsamlingsaksjoner på tv. I vår trykket Ny Tid en
kronikk med tittelen «TV-aksjon mot sin hensikt» signert Studentenes og akademikernes internasjonale
hjelpefond (SAIH), og nå i høst har professor Terje Tvedt dratt i gang en debatt der blant
andre Christian Borch, en av programlederne for NRKs tv-aksjon, har tatt til motmæle.
Når Ny Tid kontakter TV 2 for å spørre om vi kan få et intervju med programlederne for
artistgallaen 13. desember får vi beskjed om at det ikke vil være relevant å snakke med programlederne,
Marte Stokstad og Finn Schjøll. TV 2s informasjonsavdeling svarer at det vil
være mer relevant for Ny Tid å snakke med Flyktninghjelpen, og ikke med programleder, da
Marte Stokstads funksjon er å være vertskap for selve sendingen og sceneshowet.
TV 2 mener altså at det er vanntette skott mellom selve sendingen og innholdet, og at
spørsmål om innholdet må rettes til Flyktninghjelpen. Ny Tid svarer at vi har snakket med
Flyktninghjelpen, men at vi i tillegg ønsker å snakke med programlederne, fordi vi nettopp
vil sette fokus på sammenhengen mellom innhold og form.
– Programlederen er leid inn som vertskap for tv-sendingen og dette faller utenfor oppgaven
hun har fått av TV 2, svarer Benedikte Hagesæther i Informasjonsavdelingen i TV 2.
Han tar kritikken på alvor og mener dette er en
viktig debatt, men han mener at kritikken ikke
er relevant for Flyktninghjelpens artistgalla.
– All bistand står i fare for å gjøre mottaker
avhengig av bistand, men dette er mer relevant
for den statlige bistanden, enn for innsamling
av midler fra privatpersoner, sier han.
Vestvik forklarer at Flyktninghjelpen samler
inn penger for å skaff e frie ressurser.
– Ved at mange støtter oss kan vi selv bestemme
hvor vi vil gjøre vår innsats. Nå er det
lett å få midler til Afghanistan, fordi det er mye
oppmerksomhet om dette landet i mediene,
mens det ikke er noen mediedekning av Den
sentralafrikanske republikk. Vi samler derfor
inn midler som vi kan bruke i de områdene vi
mener nøden er størst, sier han.
– Krenkende bilder
Hva om kritikerne hadde fått
lov til å være programledere
for artistgallaen eller regissører
for reklamefi lmene for
SOS Rasisme? Hva ville de
gjort annerledes?
– Jeg skulle ønske de
kunne trekke inn litt mer
om hvilken rolle vesten spiller, svarer Sam Chimaobi
i African Youth.
– De tenker kanskje at det ligger utenfor
organisasjonenes mandat, men det trenger jo
ikke bli altfor komplisert og politisk, selv om
man også snakker litt om årsakene til fattigdommen.
Bare se på hva vi importerer, se på
prisen på råvarene vi kjøper fra fattige land, og
se på handelspolitikken som føres. Det er disse
sammenhengene som må fram i lyset, slik at
vi kan gjøre noe med de bakenforliggende årsakene.
Det er mulig organisasjonene er redde
for at dette blir for politisk, men årsakene til
fattigdom er politiske, veldedighet løser ikke
problemene, mener han.
Martin Nkosi Ndlela vil oppfordre organisasjonene
til å unngå tekster og bilder som
framstiller Afrika som et homogent område,
men vise til mangfoldighet og diversitet på
kontinentet.
– Geografi sk sett er
Afrika kjempestort, og det
er derfor naturlig at det
skjer mye. Utbredelse av
fattigdom, sykdom og krig
i enkelt deler speiler ikke
nødvendigvis situasjonen
for hele kontinentet, sier
Ndlela.
Han mener at også reklame
for veldedighet må underlegges et etisk
regelverk, eksempelvis en vær-varsom-plaktat.
– Barn i krise blir ofte brukt for å oppnå kommersiell
gevinst, og jeg synes bruken av barnebilder,
særlig krenkende bilder av barn uten klær
eller døende barn, i brukt for å samle inn penger
er en form av utnyttelse, og kommersialisering av
lidelse. Dette er muligens i strid med FN barnebeskyttelsespolitikk,
mener Ndlela.
– Ikke relevant
Synne Rønning mener kritikken er mer relevant
for andre organisasjoner enn SOS-barnebyer.
– Vi er jo politisk og religiøst nøytrale, og
jobber aktivt for å inkludere landsbyboerne
lokalt for å løse problemene. Vi deler ikke ut
mat, vi deler ut såkorn, og slik vil vi unngå å
skape et avhengighetsforhold. Dessuten gir vi
lån, veiledning og rådgivning, så dette bryter
med den mer tradisjonelle giverkulturen som
vi har sett tidligere. Vårt mål er også at barna i
SOS-barnebyene gjennom langsiktig omsorg
og utdanning vokser opp og blir selvstendige
voksne og ressurser for sine land, sier hun.
Rolf A. Vestvik takker for innspillene, og
svarer at Flyktninghjelpen forsøker å trekke inn
strukturelle forklaringer for eksempel i analysen
av Kongo.
– Her poengtere vi at råvaresituasjonen der
er en viktig årsak til at mennesker drives på fl ukt.
Samtidig har vi som nødhjelpsorganisasjon
vår primærkompetanse på å hjelpe fl yktninger,
mens andre organisasjoner har kompetanse på
økonomiske strukturer og handelspolitikk. Det
er viktig at organisasjonene ikke sprer seg for
mye, man må ha et klart fokus, sier han.
– Vil noen av innspillene dere har fått her, bli
tatt til følge i artistgallaen på lørdag?
– Ja, vi har for eksempel en reportasje fra
Georgia som starter med et nyhetsinnslag som
forklarer hva som skjedde der og hvorfor. Innslagene
vi skal vise fra felt er faktisk lengre enn det en
reportasje på Dagsrevyen er, avslutter Vestvik.
Privatpersoners pengegaver til veldedige
organisasjoner øker til tross for fi nanskrisa.
– Nei, vi har ikke merket noen nedgang. Pilen går oppover, og det har den gjort de siste ti
årene. Vi har også vokst gjennom økonomiske nedgangstider tidligere, sier Synne Rønning
i SOS-barnebyer.
– Vi har ikke merket noen nedgang i givergleden på grunn av fi nanskrisa, men ligger
omtrent på samme nivå som i fj or, forteller Rolf A. Vestvik i Flyktningehjelpen.
Verken Norad eller Statistisk sentralbyrå har oversikt over hvor mye penger de humanitære
organisasjonene hvert år samler inn fra privatpersoner. Men SSB har via skatteoppgjøret regnet
ut at i 2006 var det 416.000 nordmenn som førte opp gaver til humanitære organisasjoner
i selvangivelsen, og i snitt ga de ca 3200 kr hver. Dette gir en total på 1,3 milliarder kroner,
men da er altså ikke mindre beløp, som ikke er ført opp på selvangivelsen tatt med.
– Hindrer utvikling
Magnus Bjørnsen er daglig leder i Fellesrådet
for Afrika. Han mener at framstillingen av
Afrika som et kontinent der folk ikke gjør så
mye annet enn å sulte mens de venter på vestlig
hjelp, er et av de største problemene kontinentet
står ovenfor.
– Det er lite nytt i at Afrika er «håpløshetens
kontinent» og framstilles som en antitese
til vestlig framskritt, rasjonalitet og opplysning.
Slike historier har vært en del av vestens selvbilde
helt siden de første møtene med afrikanere. I
et slikt lys kan man si at det går en klar linje fra
kolonitidens framstilling av usiviliserte barbarer
som trenger vår frelse, til dagens stakkarsliggjøring
av et helt kontinent gjennom bilder og
historier hvor løsningen på Afrikas utfordringer
ikke ligger hos afrikanerne selv, men utenfor
kontinentet – i mer vestlig velvilje og veldedighet.
Disse utrolig ensidig framstillingene av et
komplekst, mangfoldig og på mange måter rikt
kontinent, er farlige av flere grunner, sier han.
I 1999 ble det presentert en studie i Nederland
som konkluderte med at den utbredte
negative oppfatningen av Afrika blant vestlige
investorer har to konsekvenser.
For det første at
kontinentet mottar mindre
investeringer og for
det andre at de midlene
som investeres, ender opp
i høyrisikoprosjekter med
høy potensiell avkastning,
men tilsvarende få sosiale
og utviklingsmessige ringvirkninger.
– Fokus flyttes vekk fra de egentlige årsakene
til Afrikas problemer, strukturene som er
med på å skape og opprettholde kontinentets
fattigdom. Det er mye enklere å gi noen tiere
i måneden, enn å spørre hvordan vår egen
handelspolitikk hindrer økonomisk utvikling i
Afrika. Og her har veldedighetsbransjen funnet
sin nisje i markedet, sier Magnus Bjørnsen.
– Gjelder kritikken din alle bistandsorganisasjonene,
eller er det forskjeller?
– Det er stor forskjell på de ulik organisasjonene.
På den ene siden har du organisasjoner
som samler inn penger til bistand, men som
samtidig kombinerer dette med å jobbe for å
endre de økonomiske strukturene. Britiske
Oxfam er kanskje det beste eksempelet her.
På den andre siden har du organisasjoner som
nesten utelukkende er
veldedighetsorganisasjoner,
som i liten grad har
fokus på årsakene til fattigdom.
SOS-Barnebyer
og Plan er eksempler på
slike organisasjoner, sier
Bjørnsen.
Rolf A. Vestvik er samfunns-
og informasjonssjef
i Flyktninghjelpen.
Flyktninghjelpen opererer i 17 land og har 2600 ansatte globalt, 100 ved hovedkontoret i Oslo.
Totalbudsjettet i 2007 var på 843 millioner, av dette var 10 millioner innsamlede midler fra privatpersoner.
”Perspektivet mangler” – Stig Sæterbakken
Stig Sæterbakken døde i natt.
I motsetning til de fleste norske forfattere stilte Stig Sæterbakken ubehagelige spørsmål. Derfor trenger vi flere som Stig Sæterbakken, ikke færre. Nå må vi andre ta oss sammen.
Her er noen utdrag fra et intervju jeg gjorde med han for NRK P2 i 2005:
”Vi opplever det selvfølgelig som skremmende og truende, men samtidig er det også et element av en slags nytelse i det, når vi ser at nå raser det, nå er det noe som går i stykker. (…)
Det er kanskje sterkere hos noen enn hos andre, men jeg innbiller meg at alle kjenner i det minste en liten gnist av en uakseptabel glede og tilfredsstillelse – det jeg har kalt 11. septembergleden – en irrasjonell nytelse over den store ødeleggelsen som sådan, når den virkelig store katastrofen inntreffer. (…)
Jo bedre vi får det, jo mindre tilfredse blir vi. I et velstandssamfunn som vi bor i – perspektivet vårt mangler jo. Vi har ingen nød lenger å sette den ekstreme velstanden opp mot, det er velstand på alle kanter.”
Bacon, ikke lavkarbo
Du trenger ikke ødelegge for miljøet og verdens fattige selv om du spiser lavkarbo.
2011 var året avisene gikk fullstendig banans med lavkarbo-artikler, og i dag klinker VG til med nok ei forside. Før handlet artiklene om at lavkarbo var himmelen, nå handler de om at lavkarbo er helvete. Mye av kritikken er sikkert berettiget, slankedimensjonen bryr meg midt i ryggen. Men: deler av kritikken handler om at lavkarbo «tyner miljøet og gjør det lite fett for verdens sultende» (http://blogg.aftenposten.no/ekern/2011/10/07/er-du-menneskehetens-suv/). Dette er ikke nødvendigvis riktig.
Det er fult mulig å spise lavkarbo uten å ødelegge for klima og verdens fattige. Det finnes mange forskjellige matvarer som er lavkarbo, og spørsmålet er hvilke av disse du velger.
Dessuten: Det er ikke for lite mat i verden. Tvert i mot, ofte er det et problem at det er for mye. I mange fattige land er det et enormt potensiale for å øke produksjonen på bærekraftig vis, på de åkrene som allerede er i bruk. Problemet er manglende lønnsomhet og forutsigbarhet sier FN, som derfor mener at rike land må legge om sin landbruks- og handelspolitikk. Landbruksstøtten bør stimulere til et langsommere og mer bærekraftig og dyrevennlig landbruk i rike land, som er på vei mot industrilandbruk (les mer her: https://heikaare.wordpress.com/2011/08/22/overflod-av-mat/ ).
Problemet er altså ikke produksjonskapasitet for mat. Problemet er klima. Kjøtt og meieriprodukter er klimaverstinger, og forbruket må ned. Men det finnes jo mye annen mat som også er lavkarbo, eksempelvis: bønner, linser, noe fisk, nøtter, erter, avokado, grønne grønnsaker og olivenolje (jeg har ikke full oversikt her, så korriger meg gjerne). Denne typen lavkarbo kan du altså spise med god samvittighet. Hvis du skal slanke deg, er det sikker ikke så dumt å bevege seg litt også.
Johnson-Sirleaf kritiserer subsidiene
Fredsprisvinner Ellen Johnson-Sirleaf kritiserer måten rike land støtter sitt landbruk på. Hun sier:
«Africa seeks not patrons but collaborators, who will work «with» rather than «for» the Continent.
(…)
Since 1970, Africa’s share of global exports has declined from 3.5 per cent to 1.5 per cent. To reduce poverty and sustain growth, Africa must reverse this decline.
(…)
Expanding AGOA – the showpiece of America’s trading relationship with Africa – to include a larger number of agricultural and processed commodities will help. But if [Hillary] Clinton does not address U.S. agricultural trade subsidies that distort the forces of the marketplace AGOA will never realize its potential – nor will Africa be able to trade its way out of poverty».
Les mer her:
http://www.africaclimatesolution.org/news.php?id=4975
FN: andre støtteformer
FN sier at rike land må gå bort fra produksjonsdrivende landbrukssubsidier fordi denne typen subsidier driver opp produksjonsvolum, tempo og bruken av energi, i form av kraftfôr, kunstgjødsel og sprøytemidler. Denne støtteformen er altså skadelig både for fattige land og for miljøet.
FN sier at rike land heller bør gå over til støtte som stimulerer til et langsommere, mer bærekraftig og dyrevennlig landbruk (forutsatt at subsidiert mat ikke eksporteres). Dette kan være direkte støtte til distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, økologisk drift samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser.
Les mer her:
http://www.fao.org/fileadmin/templates/wsfs/docs/expert_paper/How_to_Feed_the_World_in_2050.pdf
Norge klimanøytral?
Se for deg et restaurantbord fullt av tallerkener der det kun er bein, potetskrell og matrester igjen. Øl og vinglassene står tett, men det er kun slanter nederst i glassene. Noen bekjente, som foreløpig ikke har spist, kommer bort til bordet for å slå av en prat. Så kommer kelneren med regninga. Er det da rimelig at de som ikke har vært med på etegildet, skal være med å betale regninga?
Selvfølgelig ikke, sier fattige land, som mener at historiske utslipp og utviklingsnivå må inn i regnestykket for at en global klimaavtale skal komme på plass. Folk som lever i ekstrem fattigdom skal unntas, og rike land, som har forurensa lenge, skal betale mer. Problemet er bare at denne tenkningen ikke ligger til grunn for det norske klimaforliket, og påstanden om at Norge er på vei til å bli klimanøytral.
Men hvordan vil regnestykket se ut da, spør du kanskje, dersom disse to momentene tas inn? Jo, modellen «Greenhouse Development Rights» (GDR) eller på norsk, Grønn utviklingsrett, tar de to momentene med i regnskapet. Fasiten forteller at Norge må ta 0,4 prosent av den globale klimaregninga – eller, hvis vi tenker som i klimaforliket: Norge må kutte og finansiere kutt som tilsvarer 180 prosent fra 1990-nivå, for å kunne kalle seg klimanøytral. Årsaken er altså at vi er så forbanna rike i global sammenheng, og har holdt på med forurensing veldig mye lenger enn fattigere land.
Denne bloggposten er basert på en Ny Tid-artikkel fra 2009, les mer her:
http://web.gfi.uib.no/media/PDF/2009/Helge_Drange_NyTid_06032009.pdf
Grønnere mat!
Er det mulig å brødfø verden samtidig som vi kutter klimautslippene
fra landbruket? (Landbruk står for så mye som 20-30 prosent av de globale klimautslippene).
Ja, sier en ny artikkel i Nature. De to store problemene er å sikre at
fattige folk har råd til mat og å redusere klimautslippene. Vi må
legge om til et mer bærekraftig jordbruk i rike land som Norge, bruke mindre sprøytemidler, kunstgjødsel og kraftfor, og aktivt støtte distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold. Samtidig må vi støtte kvinner og småbønder i fattige land. Og det er mulig å øke avlingene i fattige land vesentlig, på en bærekraftig måte, uten å dyrke opp nye åkere.
Her er noen høydepunkter fra artikkelen, oppsummert av Tom Laskawy:
So it’s nice to see an article in the preeminent science journal
Nature that tries to look at the big picture of world agriculture,
warts and all. The report was written by a team of international
scientists led by Dr. Jonathan Foley of the University of Minnesota’s
Institute of the Environment, and the goal was to address how our
current food system is failing to feed the world. And yes, that was
«is failing» –not «might fail in the future.» After all, any system
that leaves nearly 15 percent of the world’s population — and 50
million residents of the world’s richest country — hungry while
wasting an astounding amount of food can’t possibly be considered a
success.
On the bright side, Foley’s team of researchers concluded that we can
indeed produce enough food and do so in a way that both minimizes
environmental and climate damage while treating water as the precious
resource it is. We will, however, have to make a few adjustments to
our approach to agriculture. The to-do list is surprisingly short:
– Close agricultural «yield gaps» — the difference between the most
and least productive regions — while minimizing farming’s
environmental footprint
– Stop agricultural expansion into sensitive areas, such as rainforests
– Stop wasting so much food
– Eat less meat and put less food (i.e. ethanol) into our gas tanks.
With the tools currently at our disposal, we can reduce carbon
emissions to address climate change; we can create jobs to address
economic inequality; and, yes, we can «feed the world,» though the
better term is «feed ourselves.» What Foley and his team are really
telling us is that, as with the other challenges we face, the main
obstacles are political.
Les mer her: http://www.grist.org/food/2011-10-31-seven-billion-mouths-to-feed
Å lete etter løsninger
The Hindu:
«the Doha Development Agenda stalled because of Northern obduracy on its agricultural subsidy regime and Southern reticence to adopt the strict intellectual property framework favoured by the North.»
http://www.thehindu.com/opinion/op-ed/at-wto-a-defender-of-the-south/article4696271.ece
UNDP: Trekk fattige med i næringslivet
Afrikas optimistiske vekst de seneste årene har ikke kommet det fattige flertallet til gode. For å klare dette må næringslivet trekke folk med lave inntekter inn som leverandører, ansatte, produsenter og kunder, viser ny UNDP-rapport om det som kalles «inkluderende næringsliv». «Realizing Africa’s Wealth» ble lansert i Cape Town i dag.
SABMiller – bryggeriselskapet med hovedbase i Sør-Afrika – kjøper råvarer fra rundt 50000 småbønder i Zambia, Zimbabwe, Sør-Sudan, Uganda, Mosambik og Tanzania.
—
Det er ofte enkelt å peke på problemene, men vanskeligere å komme opp med mulige løsninger. Derfor vil jeg rose Duncan Green som blogger på vegne av den britiske utviklingsorganisasjonen Oxfam, som forsøker å være konstruktiv:
«Engaging with the market is always messy and difficult (so much easier to be a purist and just criticise them, unless you happen to be a farmer desperate to sell your crop at a decent price), but get it right, and an awful lot of people benefit» skriver han i sin siste post.
Tema er contract farming, der en annen fornuftig fyr, Olivier De Schutter, sier følgende om hva som må til:
«According to De Schutter, a fair contract should include minimum price guarantees, visual demonstration of quality standards (presumably to avoid the possibility of confusion or deception of illiterate farmers), the provision of inputs at or below commercial rates, tailored dispute settlement mechanisms, and the possibility to set aside a portion of land for food crops to meet the needs of the family and the community. Since decision-making is also proven to shift to men where cash crops are produced instead of food crops, De Schutter emphasizes the need to pay greater attention to the gender impacts of contract farming.
I would add a couple of things – what responsibility do contracting companies have for the wages and conditions of labourers on the contract farms (e.g. the Lao chili story)? And companies should also share risks with the farmers, eg by helping to pay insurance premia against crop failure», skriver Green.
Les mer her: http://www.oxfamblogs.org/fp2p/?p=7298
og her: http://www.srfood.org/
—
Cornell’s Per Pinstrup-Andersen: Don’t Believe the Hype (and Data) Surrounding Food Price Crises
Cites Food Price Volatility as Greater Danger than High Food Prices
So what lessons should global institutions take from these findings?
First, when working with governments to suggest policies, global institutions should not assume unitary government decisionmaking. Even in the United States, Pinstrup-Andersen pointed out, the government doesn’t always speak with one voice. Secondly, he said, they should not be “fooled by rhetoric” about helping smallholders, and should encourage governments to implement policies that really support them. One such example included policies designed to help keep food prices artificially low, which helped the urban poor, who are net-buyers of food, while keeping incomes low for the rural poor, who are net-sellers of food.
Most importantly, policymakers need reliable and up-to-date data and information to help guide their decisionmaking. Here Pinstrup-Andersen sees plenty of room for improvement. “We need a data monitoring system from organizations whose funding does not depend on the results,” he said. Otherwise, agencies will “paint the worst picture they can” in an effort to secure more funding, and end up contributing to the vicious cycle of high food price volatility.
Overflod av mat
Fattige mennesker lider på grunn av «rekordhøye» matpriser. Hva bør gjøres?
Et av svarene fra FN, Den Afrikanske Union og en rekke organisasjoner, bl.a. britiske Oxfam er: «kutt de produksjonsdrivende landbrukssubsidiene, og bruk andre støtteordninger for å ivareta et miljø- og dyrevennlig landbruk i rike land».
Men kutte produksjonsdrivende subsidier når prisene øker? Det høres da paradoksalt ut?
Jo.
Men: Prisene er først og fremst ustabile. Høsten 2008 raste prisene nedover like raskt som de bykset oppover høsten 2007. En forutsigbar og langsom prisøkning kan være bra for både fattige bønder, og for miljøet (mellom 1/3 og 1/2 av all mat kastes). Prisene er heller ikke rekordhøye når vi ser på realprisene, altså justerer for inflasjon – da ser vi at realprisene ikke er høyere enn de var på 1980-tallet.
Matprisene har sunket gjennom hele 1900-tallet pga overproduksjon. Etter matpriskrisa i 2008 fikk vi på ny overproduksjon. Ett eksempel er at Belgiske bønder tømte ut tusenvis av liter melk i protest mot de lave prisene (se bildet: faksimile av Dagbladet 16. september 2009). En viktig årsak til overproduksjonen er de produksjonsdrivende subsidiene i USA, EU og Norge.
FN sier at lønnsomhet og mer stabile/ forutsigbare priser er nødvendig for øke avlingene i fattige land, og at mange afrikanske land har muligheten til å øke avlingene enormt, på bærekraftig vis. Men en forutsetning er at rike land endrer sine landbrukssubsidier.
Oxfam har fått kritikk for at de først sa at lave priser (overproduksjon) var ille for de fattige, og nå sier at høye priser (knapphet) er et problem for de fattige. Svaret er at vi må tenke på både fattige produsenter og konsumenter (og at mange er begge deler!). Oxfams politiske anbefalinger har hele tiden har vært:
– increase investment in developing country agriculture;
– dismantle trade distorting subsidies in the North;
– increase social protection to protect poor food consumers
Her følger hele svaret fra Rob Bailey i Oxfam:
http://rodrik.typepad.com/dani_rodriks_weblog/2010/11/oxfam-responds-on-food-prices.html
«Oxfam International and other organisations stand accused of focusing too heavily on the losers from food price movements, giving the impression that whatever food prices do, poverty gets worse. However this is more than an academic gripe about NGOs being unnuanced and simplistic. It is claimed that the myopic focus on losers results in myopic policymaking. I don’t accept for one moment that this is the case by the way, but let’s start with the question of nuance.
Charge number one: Oxfam, and other international organisations, failed to make sufficient mention of the benefits to consumers of low food prices during the pre-2007/08 era. Here’s a report from 2005 recognising that consumers do benefit from artificially lower prices (whilst poor producers lose out). The paper argues that a more efficient, transparent and far less messy way to provide support to consumers would be through social protection. This would also have the added benefit of not destroying poor farmers’ livelihoods.
Charge number two: Oxfam, and other international organisations, failed to discuss the benefits to producers of higher prices during the crisis of 2007/08. Not guilty. An Oxfam report from 2008 showed that some countries benefited from the price spike, but a greater number lost out. It found the winners had invested heavily in agriculture and social protection. Among the losers, both rural and urban populations suffered.
Why did rural populations lose out in so many countries?
First, most of the rural poor were net consumers. Decades of rich country dumping and underinvestment in developing country agriculture probably helps explain this.
Second, many were unable to respond to price rises, due to poor access to credit, inputs, extension services and land – again a legacy of underinvestment.
Third, the struggle to respond was compounded by the nature of the price rise. This was not a nice, steady reversal of the previous two decades of stagnation. It was an economic shock: prices doubled over two years.
So Oxfam definitely nuances its reports, just not its headlines. And this is the real complaint. But seriously, what is expected of a campaigning organisation? Oxfam’s role is to raise urgent issues up the agendas of policymakers, politicians and publics precisely to help the losers – whether they are losers from conflicts and disasters, drug pricing policies, or in this case food price movements. I’m afraid this usually means a myopic focus on losers in messaging, albeit perhaps to the detriment of our academic credibility. But it does not follow that the result is bad policy-making.
Why? Because whether Oxfam was drawing attention to the corrosive impact of dumping on food producers in 2005, or the calamitous effects of spiralling food prices on food consumers in 2008, its policy prescriptions remained the same:
- increase investment in developing country agriculture;
- dismantle trade distorting subsidies in the North;
- increase social protection to protect poor food consumers.
I welcome the accusation that Oxfam focuses only on losers in its messaging, irrespective of whether prices rise or fall. That’s our job. But I do not accept the implication that Oxfam policy (and by a flattering extension, public policymaking) yo-yos around as food prices rise and fall. It simply does not stand up.»
.
Overflod av mat like ved sultkatastrofen
Se godt på dette bildet av bonden John Kariuki. Det er tatt i Kenya sommeren 2011, samtidig som sultkatastrofen i Øst-Afrika/ Afrikas Horn fikk mye omtale i avisene.
«Harvests are going to waste in parts of Rift Valley province – Kenya’s grain basket – as farmers lack markets for their produce, even though severe drought ravages the country’s northern regions. «
«I have seen other farmers watch their produce rot in the farms for lack of a market,» said Lucy Biwott, a Njoro farmer, who harvested 16 bags of Irish potatoes from the family’s 1.2ha field. «I wonder where the hungry people are, how I wish I would transport to them some of these potatoes.»
Les hele artikkelen på nettsidene til FN/ IRIN (IRIN is an editorially independent, non-profit project of the UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs- OCHA)
– Afrika kan brødfø verden
Hvis forholdene legges til rette kan Afrika bødfø ikke bare seg selv, men hele verden, sider Presidenten i IFAD – International Fund for Agricultural Development, Kanayo Nwanze:
Les mer her: http://apps.facebook.com/theguardian/global-development/poverty-matters/2011/jul/27/africa-potential-to-feed-world
Mathjelp ødelegger for fattige bønder
«Spis opp maten din, tenk på de fattige
barna i Afrika,» fikk mange av oss høre ved
middagsbordet som barn. Og videre: «Hvis
du ikke spiser opp, må vi sende maten din
nedover».
Det er ikke akkurat sånn WFP samler
inn mat, men nesten. Omtrent halvparten
av donasjonene WFP får, er
nettopp overskuddsproduksjon av landbruksvarer fra
rike land. Omregnet til dollarverdi var 40 prosent av alle
donasjonene WFP fikk inn i
2008 fysiske matvarer, resten
var penger.
Matvarene kommer i all
hovedsak fra Europa og
USA. Norge er en av WFPs
største donorer, men gir kun
penger. I 2008 donerte Norge
53 millioner dollar til WFP,
så langt i 2009 har Norge
gitt 21 millioner dollar. Norge har altså gitt
nærmere en halv milliard kroner i fjor og så
langt i år.
– WFP bør ikke ta imot matvarer fra rike
land, de bør heller kjøpe maten lokalt, enten i en annen region i samme land, eller i et
naboland, sier Esther Bett til Ny Tid. Hun
er leder for bondeorganisasjonen Farmers
Union i Eldonef i Kenya.
– WFP har flere ganger vært inne i ØstAfrika, det merker vi ved at etterspørselen
synker. Vi har mistet markedet vårt til WFP.
De kaller det matvarehjelp, men i virkeligheten er det forkledd landbruksdumping,
sier hun.
– Men er ikke hovedproblemet at u-land produserer for lite mat?
– Nei, slett ikke, vi kan produsere langt
mer dersom de globale reglene blir endret.
I dag ligger halvparten av den dyrkbare jorda
i Kenya brakk fordi det ikke lønner seg
å dyrke den, svarer Bett.
Josette Sheeran svarer at denne kritikken
ikke er ny, og at WFP nå har endret praksis slik
at dette ikke lenger er et vesentlig problem.
– Halvparten av maten vi deler ut, har
WFP kjøpt selv, og 78 prosent av den maten kjøper vi
i u-land. For eksempel har vi
nå et prosjekt der vi garanterer kvinner i Senegal at vi skal
kjøpe salt fra dem. Dersom vi
kan garantere for inntektene til
bøndene i et område tre år på
rad, vil området etter det ikke
lenger trenge matvarehjelp.
Samtidig er WFP helt og fullt
basert på frivillig støtte, derfor
kan det være vanskelig for oss
å si hvor mye vi kan garantere å
kjøpe framover, uttaler hun.
Arne Oshaug er professor i samfunnsernæring ved høgskolen i Akershus. Han tilbakeviser at WFP har løst matdumpingproblemet.
– Når WFP frakter inn mat som ofte er
produsert i USA eller i Europa, bidrar dette
mange ganger til å ødelegge for lokal matproduksjon. Som en regel bør derfor WFP
i stedet kjøpe maten lokalt, nært der den
trengs. Selv om det er sult i noen regioner,
produseres det ikke for lite mat i verden totalt sett. Tvert i mot er problemet for fattige
bønder ofte at de ikke får skikkelig betalt for
sine landbruksvarer, sier han til Ny Tid.
[Denne saken er fra NY TID 29. MAI 2009]
Les mer her:
.
“Den skjulte kostnaden av USA og EUs landbrukssubsidier”
2013.05.01: The world food situation continues to be vulnerable. A series of weather-related shocks in 2012—including severe droughts in Central Asia, Eastern Europe, and the United States—contributed to global food prices remaining high for a fifth consecutive year, leading many in the development community to call for an end to “costly and distortionary agricultural subsidies in Europe and the United States.”
Yet both the US and EU opted instead to increase domestic agricultural subsidies that experts warn may have lasting detrimental effects on the global food system, as well as on food security in other less developed countries for many years to come.
IFPRI Senior Research Fellow David Laborde: “Food security,” he says, “is not just about producing more food. It’s also about raising incomes across the board, particularly for the poorest and most vulnerable members of society.” Yet emerging policies in the US and the EU are having the opposite effect; they are protecting and raising incomes for their farmers at the expense of fair prices that would help raise incomes among poor, smallholder farmers in developing countries.
http://www.ifpri.org/blog/hidden-costs-us-and-eu-farm-subsidies
.
Burkina Faso, Chad, Mali and Benin: Cut subsidies
The “Cotton-4” and other sub-Saharan producers said on 21 June 2013 that they regret the lack of movement in the negotiations to cut cotton subsidies and open markets, and urged WTO members to be flexible, particularly as they prepare for the Bali Ministerial Conference in December.
http://www.wto.org/english/news_e/news13_e/cdac_21jun13_e.htm
HOW INSTITUTIONAL REFORM SAVED AGRICULTURE — AND US!
John Ambler, Vice President for Strategy, Oxfam America
It is now 2050. And we all have enough to eat. Globally, we are 9 billion strong. Only twenty percent of us are directly involved in agriculture. Yet I repeat, we all have enough food.
Industrialized countries eliminated the subsidies that once undercut the
agricultural exports of poor countries. Land reform spread throughout Latin
America, and water reform took off in Asia. Irrigation, which once constituted 70
percent of freshwater use, now consumes less than half. New agronomic
practices are taking hold worldwide. The world is eating healthier and more
locally. The world’s politicians view the sustainability of agriculture as nonnegotiable.
http://www.oxfamamerica.org/files/the-future-of-agriculture-synthesis-of-an-online-debate.pdf (side 24)
Kofi Annan: Protecting at the expense
«wealthier countries protecting their own agricultural sector – often at the expense of farmers in the developing world»
Kofi Annan: «Food prices, aided by increased production, have been falling in real terms for much of the last three decades. While this has been good news for consumers, particularly in the developed world, it has damaged many rural communities and the long-term global supply of food.
If prices are artificially low, farmers are denied a fair return as well as the incentive and means to increase food production. This has been particularly damaging for small-holder farmers, who together with their families, still make up nearly half of the global population. In contrast, more stable higher prices can encourage investment and help communities, but only if farmers share in the benefits. So in the long-run, a fair price now can stimulate production to help meet increased demand and hold down prices in the future. But we must do more to protect the vulnerable from dangerous price volatility.
While fairer prices can provide the launch pad, there are plenty of other barriers at national and international level which must be overcome to deliver food security.
Higher food prices alone won’t close the shortfall in agricultural investment in regions where we can make the biggest impact in increasing food production.
For overall there has been no shortage of investment in farming and food. It is just that most of this money is spent by wealthier countries protecting their own agricultural sector – often at the expense of farmers in the developing world. The OECD calculated that in 2009 agricultural support from richer countries to their own farmers totalled over $385 billion dollars. This, according to Oxfam, was nearly 80 times the money spent in development aid to agriculture – a figure which had fallen by over 70%, in real terms, in the previous two decades.»
Speech | June 2011 | Rome, Italy
Read more here:
Morgenbladet om «Mat er makt»
Av Lasse Midttun
Det er grunn til å hevde det motsatte: Er det noe mediesamfunnets utvikling har vist oss, så er det de andre debattformenes svakheter.
Å utsette seg for fjernsynsdebatter krever langt fremskreden masochisme; politikere man skulle ønske man kunne klare å opparbeide i hvert fall litt respekt for, skriker i munnen på hverandre i sending etter sending, i time etter time, man må forklare sine barn at nei, de er ikke fullstendig sprø, de er statsråder, og så bare overhøre podenes uunngåelige Ole Brumm-inspirerte oppfølgerspørsmål.
Det eneste som kan få en stakkar til å lengte etter skrikhalsing og valgkampglam i studio, må være debattene i avisenes nettutgaver: Å finne de virkelig gode innleggene kan av og til få den berømte nåla i høystakken til å virke som et realt kastespyd i forhold.
Dette er ikke et angrep på debattantene i og for seg. Det er bare ingenting i disse debattenes form som legger til rette for det vi alle egentlig vil og bør få servert: Sammenhengende tankerekker presentert så retorisk skarpt og saklig og faglig sterkt som mulig, tilrettelagt med god tid og mange sider til disposisjon.
Både refleksjon og overbevisningskraft trives ufattelig mye bedre i debattboken enn i hurtigere og mer kaotiske debattformer.
Det som fikk meg til å tenke på spørsmålet var Kaare M. Bildens bok Mat er makt. Han skriver om et viktig tema, han ønsker seg en debatt om problemene han skriver om, men en annen og annerledes debatt enn den som er blitt forutsigbar og repetitiv. Ettersom boken skrider frem, blir det tydelig at den debatten Bilden ønsker seg, må han starte selv, og det gjør han da også. Boken er blitt et aldri så lite enmannskorstog mot den konsensusen som råder i Norge rundt spørsmål om matimport og eksport, subsidier, priser, toll og beskyttelse, hvem vi skal og ikke skal importere fra og hvorfor. Dette ville det vært komplett umulig å få gjort i en tv-debatt eller i kronikks form: Matens politikk lest gjennom global maktanalyse.
Og nettopp her ligger en hovedgrunn til at Bilden har skrevet Mat er makt: Han finner ikke det internasjonale perspektivet i den norske debatten rundt klodens mat. Isteden finner han i vår offentlighet at matspørsmål bortenfor restaurantspaltene er en fortelling om å få frem norske matprodukter, om “Godt norsk” og “Nyt Norge”, om opprettholdelse av norsk landbruk, om viktigheten av å produsere mer mat her i landet, og om betydningen av å få solgt mer av denne maten.
Når det skal forhandles om matproduksjon i verden, sender ikke Norge bistandsministeren men landbruksministeren, påpeker Bilden. Norges delegasjon skal først og fremst jobbe med innsalg og beskyttelse av norsk landbruk, ikke med den store strukturen av mat og sult, rikdom og fattigdom på verdensbasis.
Kort sagt: Mat er innenrikspolitikk her til lands, og for Bilden er det et regelrett grunnlagsproblem. Skillet mellom utenriks- og innenriks burde vært mye lavere generelt, mener han, men spesielt når det gjelder globale saker som produksjon av landbruksvarer.
Allerede her er det åpenbart at dette er en bok som taler de fleste midt imot. For med referanser til selvberging og arealutnyttelse, distriktspolitikk med opprettholdelse av bosetning i levende bygder og så videre, er Norges matproduksjon et av de mest innenriksorienterte feltene norsk politikk i det hele tatt har.
Og ikke bare det: Norsk mat på norske bord er endelig noe folk kan enes om med god samvittighet. Det eneste eventuelle blikket utenfor landegrensene i sammenhengen er en lettet konstatering av at vi spiser mer norsk og dermed heller ikke tar maten ut av munnen på Afrikas fattige. Veldig bra! Våre interesser sammenfaller kanskje ikke helt med de fattiges, men de er heller ikke i motstrid med dem, så pust ut, gi en ekstra hundrings til neste tv-aksjon istedenfor å stille vanskelige og gufne spørsmål.
Slik omtrent oppsummer Bilden bekvemmelighetsbiten av det rådende paradigmet. Selv står han helt fra starten i boken på et ganske annet sted.
Nei, sier Bilden: Det er ikke for lite mat i Afrika. Nei, verken vi eller verden trenger en økning i norsk matproduksjon. Nei, å spise kortreist norsk mat er ikke mer miljøvennlig enn å spise afrikansk, snarere tvert imot. Nei, bistand er ikke det viktigste bidrag til utvikling av landbruk i den tredje verden, det er handel – eller det ville vært det hvis ikke EU og USA, med land som Norge på slep, hadde sabotert Afrikas eksportforsøk.
Bildens nylesninger av de punktene som utgjør og følger av norsk matkonsensus er gjennomført kontrære. De er ikke minst eksplisitt influert av andre kilder enn de ordinære massemediene, departementene og bistandskonglomeratet.
På hver sin måte, mener Bilden, har alle disse institusjonene interesse av en viss fremstilling av matproduksjon, fattigdom, handel og bistand som utfordres av meget informerte og sterke stemmer utenlands, ikke minst i de afrikanske landene selv. Eller som ville vært utfordret da, hvis vi hadde giddet å låne øre til dem.
Bilden har på godt gammelt journalistvis samlet opp disse stemmene og meningene på forskjellige måter, noe er fra skriftlige kilder, andre har han lånt øre til på reise i Afrika. Så lar han stemmene kommer tilbake igjen og igjen gjennom hele boken, som partnere og referanse i oppbyggingen av argumentene.
Her får virkelig alle, fra markedshandlerne i Nairobi til sentrale aktører i den Afrikanske Union, gi sine bidrag til en fortelling og et syn som i løpet av bokens sider stadig sterkere og tydeligere divergerer fra offisielle norske talemåter og holdninger, inntil det kan virke som forkjemperne for de fattiges rettigheter har diametralt motsatte holdninger av landbruksminister Brekk i nesten alle viktige spørsmål.
Dette er kløktig og skarp journalistikk rundt et viktig tema, så hvorfor har vi hørt det så lite før?
Vel, nettopp det spørsmålet jobber Bilden mye med. I tillegg til konsensuskulturen rundt et norsk interessefellesskap og innenriks-/utenriksdikotomien, peker han på manglende interesse hos kolleger i mediene. Bilden er oppgitt over det han presenterer som Arne Strand-skolen, som han oppfatter som hektet på maktkamp og intriger i regjering og partier, og temmelig blind for de strukturelle sammenhengene verden: Han ser det som talende for Medie-Norges triste tilstand at Åslaug Haga blir revet i filler for en papirbehandlingsbagatell mens landbruksminister Brekk ikke en eneste gang kritiseres for stadig vekk å komme med det Bilden ser på som tvilsomheter og direkte usannheter.
Og han sper på med å hevde at en respektert medieinstitusjon som Dagsnytt Atten ikke engang får med seg at regjeringsmedlemmer bak fellesfasaden egentlig har fullstendig inkompatible syn på internasjonal landbrukspolitikk. Au da.
I sum er denne bokens betydning ganske klar. Den er en påminnelse om at det i saker kan eksistere helt andre synspunkter enn vi her i Norge har, den viser nye dimensjoner ved en rekke beslektede politiske temaer og den bringer inn viktige stemmer i debatten.
For vi burde vel lytte til afrikanske stemmer i en debatt hvor Afrika konsekvent brukes som eksempelbank? Hvis vi skal mene noe med internasjonalisme og globalisme?
Mat er makt er selvsagt ingen feilfri bok. Bildens presentasjon av Afrikas matfremtid virker rosenrød og behandler ikke kjente motforestillinger. Ideer om at bruksnedleggelse i Norge kan følges med gårdsturisme og lignende virker naive. Beredskapsproblemet er også harelabbehandlet: Det er lett å smile av Terje Vigens tid, men det er ikke umulig å se for seg en forsyningskrise mye verre enn den som fulgte av noen fiendtlige fregatter i Skagerak.
Boken kan absolutt kritiseres, men i anstendighetens navn ikke for hva som helst: Når det hevdes at afrikansk mat uansett ikke kan selges til Europa, fordi den jo ikke er kvalitetssikret, dundrer det i glasshus, E. coli og Creutzfeldt-Jakobs.
Til syvende og sist har Kaare Bilden presentert interessante synspunkter koblet til utsagn fra mennesker vi hører for lite på i saker de er desperat avhengige av. Så, nei, debattboken har fortsatt ikke utspilt sin rolle, og Mat er makt er blant andre ting et ganske godt eksempel på det også.
ANMELDELSE
Kaare M. Bilden
Mat er makt. Myter og muligheter i matens storpolitikk.
266 sider. Aschehoug 2011
Publisert 17. juni 2011
Men hva bør jeg kjøpe? og ikke kjøpe?
Noen mener vi har stor makt som forbrukere. Andre sier at det er viktigere hva vi gjør som velgere og samfunnsborgere, gjennom å jobbe for politiske og juridiske løsninger. Her vil jeg samle noen lenker om disse spørsmålene:
—–
Fabrikkollapsen i Bangladesh
Her sydde de klær for 30 selskaper. Bare ett av dem har betalt erstatning til ofrene.
—–
Forbruk på autopilot
Forbruksforskning de siste tiårene har pekt i retning av et stadig mer komplekst bilde, der kultur, normer, infrastruktur og vaner spiller en minst like stor rolle som pris og inntekt.
På politisk nivå har diskusjoner rundt bærekraftig forbruk en tendens til å handle om individets moral og plikt. Dette er viktig, men vi mener det er en farlig forenkling. Vi kan nok oppnå at enkelte tenker seg bedre om før de kjøper noe, men dette vil sannsynligvis ha liten effekt totalt sett, siden det uansett neppe vil påvirke det «normale» forbruket, det som forbrukeren ikke engang tar opp til vurdering.
Individer kan gjøre en forskjell, men ved å gjøre et strukturelt problem utelukkende til et individuelt ansvar mister vi en fundamental del av bildet. I bunn og grunn ville dette handle om å bygge et annerledes samfunn, der økende forbruk ikke ligger som grunnlag for økonomien. Sterkere politisk regulering må vurderes.
Arve Hansen stipendiat, Senter for utvikling og miljø , Hilde H. Holstenkommunikasjonsrådgiver, Senter for utvikling og miljø
http://www.aftenposten.no/meninger/Forbruk-pa-autopilot-7186124.html#.UXvurbV7K2U
Kjøpte benker av forbudt tre
Bystyret har vedtatt at Bergen kommune ikke skal kjøpe tropisk tømmer som kan stamme fra regnskog. Likevel er de nye benkene av teak fra Indonesia.
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Kjopte-benker-av-forbudt-tre-2892856.html#.UYpPZrUqxtN
Strider mot FNs retningslinjer
Norges Banks investeringer i Posco er tydelig i strid med FNs retningslinjer for menneskerettigheter og ansvarlig næringsliv. Det kommer frem i en konkretisering av retningslinjene fra OHCHR.
http://www.forumfor.no/Artikler/7303.html
Slapp lovendring om samfunnsansvar
1. juni trer endringen i regnskapsloven i kraft, som krever redegjørelse om samfunnsansvar for alle store foretak. Rundt 450 selskaper berøres. – En altfor sen og lite konkret endring, mener Gunhild Ørstavik, fagrådgiver i ForUM.
http://www.forumfor.no/Artikler/7294.html
George Monbiot: We cannot change the world by changing our buying habits
http://www.theguardian.com/environment/georgemonbiot/2009/nov/06/green-consumerism
Hvordan verden veves sammen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.