Etter at jeg våren 2011 ga ut «Mat er makt» (Aschehoug forlag), startet Magnus Bjørnsen og jeg opp Utredningsinstituttet Globale Analyser. Vi dro i gang kampanjen «Nyt Afrika», som en rekke organisasjoner etter hvert sluttet seg til: Kirkens Nødhjelp, Framtiden i Våre Hender, Fellesrådet for Afrika, Plan Norge, Changemaker, WWF-Norge, Grønn Hverdag, DIGNI, Diaspora Network Norway og Somalisk Studentforening (se politisk platform nedenfor).
-
- Dr. Stephen Mbithi, from «Grown Under the Sun», Litteraturhuset Oslo 12. september 2012
I deler av 2011 og 2012 jobbet jeg som spesialrådgiver for økonomisk rettferdighet i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp, der jeg var koordinator for «Nyt Afrika». Nedenfor ligger noen av tekstene jeg har skrevet for denne kampanjen.
———-
.
Nyt Afrika – politisk platform:
For en rettferdig handelspolitikk og flere afrikanske kvalitetsvarer i norske butikker!
.
I dag støtter rike land landbruket slik at jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Dette kalles produksjonsstøtte. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte:
2) Produksjonsstøtte fører ofte til overproduksjon. Varene som er til overs sendes ut på verdensmarkedet. På grunn av subsidiene er prisen kunstig lav. Veldig billige tomater, meieriprodukter og kyllinger ender opp i Afrika.
1) Norge må jobbe for at alle rike land legger om til et langsommere og mer miljøvennlig landbruk, slik FN anbefaler. Vi må gå bort fra produksjonsstøtte, og heller støtte klimavennlig drift, distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold. Etter en slik omlegging kan gjerne det totale støttebeløpet økes.
2) Norge må gi utviklingsland muligheten til å bruke flest mulige virkemidler i kampen mot fattigdom, altså politisk handlingsrom. Dette innebærer at Norge må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land.
3) Norge må jobbe for et internasjonalt regelverk, basert på åpenhet og forutsigbarhet. Fattige land står sterkere når de kan forhandle sammen.
——
.
En bærekraftig visjon for norsk jordbruk
av: Kaare M. Bilden
Hvorfor vil ikke norske politikere jobbe for et nytt, bærekraftig og klimavennlig jordbruk?
Vi er alle avhengige av bonden for å leve. Det aller meste av maten vi spiser, får vi fra landbruket. Men i dag står matproduksjonen for enorme utslipp – hele 30 prosent av de globale klimagassutslippene. Vi ønsker oss en ny visjon for et bærekraftig jordbruk i Norge.
For å redusere utslippene fra jordbruket, bør mer mat produseres i områder som er spesielt velegnet for matproduksjon – som Afrika og Latin-Amerika, sier FN. Dette støtter Nyt Afrika-alliansen, men det betyr ikke at vi vil at andre deler av verden, som Norge, skal slutte å produsere mat. Det avgjørende er at denne produksjonen må gjøres på en bærekraftig måte.
I dag legger landbruksstøtten i rike land opp til en høy bruk av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Dette krever masse energi, og fører til både lokal forurensning og klimagassutslipp. Derfor mener Nyt Afrika-alliansen at rike lands landbruksstøtte må legges om. Subsidiene må brukes til å fremme et bærekraftig landbruk med mindre klimagassutslipp.
I dag fungerer størsteparten av bevilgningene til landbruket i Norge og i andre rike land som produksjonsdrivende støtte. Dersom vi setter et maksimalbeløp for slik støtte, kan vi øke støtten til de brukene som utnytter ressursene mest ressurs- og energieffektivt. Det vil være god distrikts- og næringspolitikk.
Norsk kjøttproduksjon må i størst mulig grad baseres på norske innsatsfaktorer – bedre utnyttelse av beiteressurser, og kraftig reduksjon i importert kraftfôr. Det råder nok en oppfatning av at norske kyr og sauer lever av gress, men i realiteten fôres de i stor grad med kraftfor, altså korn og soya. Mange steder i verden regnes for eksempel «grass fed beef» som en spesialitet, og flere hevder kjøtt fra dyr som bare har spist gress er sunnere. Omleggingen vil også kunne bidra til bedre kulturlandskapspleie.
Videre mener vi støtten til økologisk landbruk må økes, fordi det tar bedre vare på natur, artsmangfold, klima, mennesker og dyr enn konvensjonelt landbruk.. Avrenning av nitrogen og fosfor fra overgjødsling i dagens landbruk, er et stort problem. Det fører til gjengroing og redusert oksygen i vassdrag og langs kysten. Trenden kan snus ved at Norge satser på bærekraftig drift, og jobber kraftfullt for det samme internasjonalt.
Det er mulig å nyte både Norge og Afrika samtidig. Nye tanker vil være bra for både landbruket i Norge og i Afrika – og vil være bedre for klima og utvikling.
Dette gir også nye muligheter for norsk landbruk. Hvorfor kan ikke norske politikere samle seg om en slik bærekraftig visjon, både for det norske – og for verdens landbruk?
Denne teksten sto på trykk i Aftenposten 13. oktober, signert: På vegne av Nyt Afrika-alliansen: Espen Heggedal, daglig leder i Grønn Hverdag, Nina K. Jensen, generalssekretær i WWF-Norge, Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender og Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.
15. oktober 2012
——
.
Barth-Eide lukter fisk
av: Kaare M. Bilden
Den nye utenriksministeren må slutte å tvangsfôre fattige land med norsk fisk.
Noe av det første Barth-Eide gjorde i den nye jobben var å komme med en utviklingsfiendtlig utblåsning. På TV2-nyhetene 24. september proklamerte han sitt syn på de internasjonale handelsforhandlingene: «Jeg forsvarer norske interesser og danskene forsvarer sine. Sånn er livet». Han fortsetter: «Det er jo det verdens handelsorganisasjon handler om.»
Til det vil vi si: Nei, utenriksminister. Det er ikke det Verdens handelsorganisasjon (WTO) handler om. Tvert imot er mandatet for den pågående forhandlingsrunden å komme fram til en utviklingsvennlig handelsavtale. Dette innebærer at fattige land skal få bedre vilkår, mens rike land må slakke av på sine krav. «Handel er viktigere for oss enn bistand,» sier de 54 afrikanske statslederne i Den afrikanske union.
Norsk handelspolitikk står i en utviklingsfiendtlig spagat. Norge er en bremsekloss. På landbruk er vi proteksjonister og bidrar til å stenge varer fra fattige land ute fra rike lands markeder. På fiskeri derimot, fører vi en liberalistisk linje.
I iveren etter å selge oppdrettslaks, tele- og oljetjenester til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom. Men historien viser at muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase har vært helt avgjørende for utvikling i en lang rekke land, som USA og Sør-Korea.
Da Norge bygde opp egen industri stilte vi krav til utenlandske investorer om lokalt innhold. Dette har gitt kunnskapsoverføring og positive ringvirkninger. I dag har vi 130 000 arbeidsplasser i Norge i selskaper som leverer tjenester og deler til oljeindustrien på norsk sokkel.
Vi i Nyt Afrika-alliansen ønsker en regulert og utviklingsvennlig verdenshandel innenfor bærekraftige rammer, og vi har to konkrete utfordringer til Barth-Eide:
-
Du må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land.
-
Du må jobbe for at fattige land skal få muligheten til å selge varene sine til rike land. Norge må ta et initiativ for at alle rike land legger om måten vi støtter landbruket på: bort fra dagens støtteformer som gir overproduksjon og høyt forbruk av energi, og over til støtte som stimulerer til et mer miljøvennlig og bærekraftig landbruk.
WTO skal ikke være en arena for prinsippløs hestehandel, som den nye utenriksministeren nå legger opp til. Snarere håper vi at han vil benytte anledningen til å tenke nytt. I ministerstolen kan han gjøre handelspolitikken samstemt for utvikling, og ta initiativ til å løse opp en fastlåst situasjon i et multilateralt system som også Norge er helt avhengig av.
Denne teksten sto på trykk i Dagbladet 29. september, signert: På vegne av Nyt Afrika-alliansen, Arild Hermstad, leder Framtiden i våre hender, Anne-Marie Helland, generalsekretær Kirkens Nødhjelp, Ingrid Aas Borge, leder Changemaker.
—–
.
Lost in translation
av: Kaare M. Bilden
Norge bør legge om landbruksstøtten sier FN og avviser påstanden om at norske subsidier er uproblematiske.
I en lang rekke rapporter (se nedenfor) har FN kritisert måten rike land støtter landbruket på. Det er to problemer med dagens støtteformer:
1) De bidrar til et ikke-bærekraftig landbruk.
2) De ødelegger handelsmulighetene for fattige land.
Derfor anbefaler FN at rike land legger om til såkalt grønn støtte.
Men den norske nettavisen ABC-Nyheter publiserte høsten 2012 en artikkel der det påstås at FNs landbruksorganisasjon FAO mener de norske landbrukssubsidiene er uproblematiske:
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/09/05/norske-landbruks-subsidier-er-intet-problem
Misforståelse
«Dette er en misforståelse eller en feiloversetting av FAOs standpunkter» svarer Ekaterina Krivonos fra FAO når vi viser henne artikkelen fra ABC-Nyheter. FAO er en forkortelse for Food and Agriculture Organization of the United Nations.
«Norge, som alle andre rike land, må redusere de handelsvridende subsidiene. Spørsmålet er altså ikke om man bør støtte landbruket eller ikke, men hvordan man bør støtte landbruket», fortalte Krivonos, da hun besøkte et seminar vi i Nyt Afrika-kampanjen arrangerte høsten 2012.
«Selv om Norge er et lite land, er Norge en viktig aktør innen utvikling på grunn av progressive posisjoner i mange saker, en solid økonomi, topp rangering på menneskelig utvikling, demokrati og utviklingshjelp. Norge kan gå foran, og gjennom eksempelets makt, presse på for at alle rike land legger om til grønn støtte», sa Krivonos.
Så langt kan det se ut til at dette er påstand mot påstand. Vi har derfor tatt kontakt med FAOs hovedkontor. Pressetalsmann Maarten Roest ved FAOs hovedkontor i Roma bekrefter at framstillingen av FAOs synspunkter i artikkelen fra ABC-Nyheter er en misforståelse, og at Ekaterina Krivonos uttalelser sammen med FAOs rapporter (se nedenfor) gir et riktig bilde av hva FAO faktisk mener i denne saken.
Like regler for rike land
FAOs hovedkontor understreker at internasjonale regler er nødvendig for å bekjempe fattigdom, og forklarer her hvorfor norske landbrukssubsidier ikke er uproblematiske:
«Selv om det kan være slik at ett individuelt, lite lands handelsvridende subsidier ikke påvirker de globale prisene i vesentlig grad, er det likevel slik at importen til landet kan ha blitt redusert som følge av innenlandsk produksjon, som er høyere enn den ville vært, uten de handelsvridende subsidiene. Dette innebærer at handelsmulighetene for eksportland vil ha blitt redusert. Hvis et betydelig antall små land fortsetter å bruke handelsvridende støtte, kan den samlede effekten være betydelig for enkelte produkter og / eller på regionalt nivå, og den multilaterale avtalen blir svekket.» (se engelsk tekst nedenfor)
FAOs hovedkontor forklarer videre at «fleksibilitet gitt til ett land må være tilgjengelig for alle land innen den aktuelle kategorien». Derfor kan ikke ett rikt land (som Norge) få særbehandling, uten at alle andre rike land også må få den samme særbehandlingen.
Her følger noen sitater fra FN-rapporter og andre kilder:
UNDP Africa Human Development Report 2012:
«Agricultural GDP growth is 4 times more effective in reducing the extreme poverty rate than nonagricultural growth. (…)
«Developed countries maintain agricultural subsidies that benefit their rich producers while pushing sub-Saharan Africa’s impoverished smallholder farmers to the margins. (…)
Agricultural subsidies that benefit the rich in developed countries while hurting the poor in sub-Saharan Africa are one of the most egregious — and persistent — distortions in world trade.»
FAO 2011:
«Greater policy coordination in international food trade can reduce volatility by helping maintain an assured flow of goods. FAO supports the multilateral negotiations under the World Trade Organization and the elimination of trade-distorting agricultural subsidies in rich countries»
http://www.un.org/apps/news/story.asp?NewsID=40058
Olivier De Schutter, UN Special Rapporteur on the Right to Food:
«more should be done to remove trade distorting mechanisms, in particular subsidies in industrialized countries and improve market access for developing countries»
http://reliefweb.int/node/290912 alternativ lenke: http://www.unmultimedia.org/radio/english/2008/12/trade-agreements-fail-to-solve-problem-of-hunger-un-expert/
«In agriculture, in particular, trade-distorting measures – obstacles to market access for developing countries, domestic support schemes for OECD countries’ farmers, and export subsidies – have led many small-holder farmers to deeply unfavourable situations».
http://www.twnside.org.sg/title2/susagri/susagri088.htm
Kofi Annan, 2011:
«Higher food prices – ironically – might actually provide the foundation to help us build a better and fairer food future. (…) «For overall there has been no shortage of investment in farming and food. It is just that most of this money is spent by wealthier countries protecting their own agricultural sector – often at the expense of farmers in the developing world. The OECD calculated that in 2009 agricultural support from richer countries to their own farmers totalled over $385 billion dollars. This, according to Oxfam, was nearly 80 times the money spent in development aid to agriculture»
Kofi Annan, 2009:
«the removal of subsidies that penalise Africa, is essential»
Oxfam – Grow 2011:
«Rich countries must end their trade-distorting agricultural subsidies once and for all. (…) soaring food prices make it more important than ever. At the same time, poor countries need the freedom to determine the extent and pace of their own agricultural market opening».
http://www.oxfam.org.uk/resources/papers/growing-better-future.html
Agriculture at a Crossroads: IAASTD
International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development. The following reports were agreed to at an Intergovernmental Plenary Session in Johannesburg, South Africa in April, 2008.
«OECD market access restrictions harm developing countries» (s. 266)
«In democratic political regimes, agricultural interest groups are often able to exercise political pressure to obtain subsidies and protection, which typically benefit larger-scale more than small-scale farmers, whereas it is more challenging to create political pressure for investments in public goods, such as agricultural research» (s. 268)
«Support policies and border protection of wealthy OECD countries, valued at hundreds of billions of dollars each year, cause harm to agriculture in developing countries» (s. 331).
Og her følger FAOs forklaring på hvorfor Norges landbrukssubsidier ikke er uproblematiske, på originalspråket:
«Although it may well be the case that an individual small country (in the sense that the level of the country’s imports and exports does not affect global prices) using trade distortive policies does not significantly affect the global prices, the fact that levels of imports to that country may have been reduced as a result of domestic production being higher than it would have been in the absence of the trade distorting subsidies means that trade opportunities for exporting countries will have been reduced. If a significant number of «small» countries continue to use trade distorting support, (i) the cumulative effect can be significant for certain products and/or at a regional level and (ii) the multilateral agreement is weakened.»
(kilde: epost fra pressetalsmann Maarten Roest ved FAOs hovedkontor i Roma)
Her Ekaterina Krivonos presentasjon fra Litteraturhuset 12. september 2012:
11. januar 2013
———-
.
Større verktøykasse!
av: Kaare M. Bilden
Nyt Afrika vil gi u-land flere verktøy i verktøykassa. Handelskampanjen vil hindre dem.
Nyt Afrika-kampanjen, som består av ti miljø- og utviklingsorganisasjoner, blir på Aftenposten.no 3. desember beskyldt av Heidi Lundeberg fra Handelskampanjen for å være nyttige idioter og liberalister.
Analysen bygger på en svært upresis gjengivelse av Nyt Afrikas politikk. Vi sier ja til regulert og utviklingsvennlig handel, men mener at ren markedsliberalisme vil gjøre vondt verre.
U-land bør få flere verktøy å velge mellom for å jobbe seg ut av fattigdom. Rike land må droppe alle liberaliseringskrav mot fattige land, slik at de kan beskytte seg: bygge opp egne markeder, landbruk og industri.
I tillegg må fattige land få muligheten til å selge varene sine på rike lands markeder, om de ønsker det. Bedre markedsadgang for fattige land er en del av FNs tusenårsmål.
70 prosent av verdens fattige er bønder eller landarbeidere. Lundeberg skriver at småbønder ikke tar del i internasjonal handel. Dette er feil. La oss se på statistikken:
70 prosent av frukt og grønt som eksporteres fra Kenya, kommer fra småbønder. En million husstander i Afrika sør for Sahara får hele eller deler av inntekten sin fra eksport av ferskvarer bare til Storbritannia. FN har regnet ut at vekst i landbruket er fire ganger mer effektivt enn vekst i andre sektorer, for å bekjempe ekstrem fattigdom i Afrika sør for Sahara.
Dette betyr ikke at dagens system er godt nok. Vi vil ikke anbefale alle u-land å satse på eksport under dagens regelverk. Derimot må dagens regler endres.
I dag har ikke u-land gode alternativer til å produsere tropiske, råvarebaserte varer, som det er stor overproduksjon av. U-land har ikke mulighet til å konkurrere innen landbruksvarer som rike land produserer, på grunn av rike lands subsidier. Derfor sier FN at rike land må legge om subsidiene.
Vi krever ikke at Norge skal legge om alene, men at Norge må jobbe for at alle rike land legger om fra subsidier som har en vesentlig handelsvridende effekt, til subsidier som stimulerer til et mer klimavennlig landbruk.
Når alle rike land legger om subsidiene vil dette bidra til å vri importen, slik at vi importerer mindre fra EU og USA, og mer fra fattige land. Når Lundeberg på dette punktet går mot FNs anbefalinger, lukker hun døra for at fattige land kan selge varene sine der de kan få best betalt.
I tillegg må vi legge forholdene til rette for videreforedling i u-land, bl.a. ved at rike land går bort fra høyere tollsatser på foredlede varer. FN etterlyser ansvarlige investeringer i afrikansk landbruk, og har tidligere i år lansert et nytt regelverk for å hindre investeringer som ødelegger for de fattige, også kalt landgrab. Norge må støtte dette arbeidet ytterligere.
Samtidig må vi gjennom bistand støtte småbønder, kooperativer, og organisasjoner som jobber for landrettigheter, omfordeling og ytterligere demokratisering. Slik kan vi bidra til å styrke den demokratiseringsbølgen som allerede er på gang i Afrika.
Dette innlegget ble publisert på Aftenpostens nettsider 5. desember 2012, signert Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp; Ingrid Aas Borge, Changemaker; Per Kristian Sbertoli, Plan; Magnus Flacké, Fellesrådet for Afrika
Feil om Nyt Afrika
av: Kaare M. Bilden
Vi vil verken fjerne subsidiene eller tollvernet.
La oss legge bort stråmennene og ta en real debatt om landbruk, handel og utvikling.
De siste dagene har Nationen trykket en rekke innlegg og kommentarer om Nyt Afrika. Gjentatte ganger tillegges vi meninger vi ikke har. La oss legge bort stråmannargumentene og ta en real debatt.
Vi vil takke Gjermund Stormoen og Nils Standal for gode innspill i leserinnlegg henholdsvis 15/9 og 13/9. La oss oppklare noen misforståelser, og se om vi kanskje ikke er så uenige likevel.
Nyt Afrika krever at den norske regjeringen skal ta et nytt initiativ internasjonalt og presse på for at alle rike land sammen skal legge om til en mer bærekraftig handels- og landbrukspolitikk, i tråd med FNs anbefalinger.
Det stemmer at FN sier at matproduksjonen må økes med 60-70 % fram til befolkningsveksten forventes å stoppe opp en gang mellom 2050 og 2100, slik Stormoen skriver. Men FN er også helt klar på at produksjonsøkningen bør komme i fattige og varme land, der det er et enormt potensial for å øke avlingene på eksisterende åkre på bærekraftig vis.
Vi vil verken kutte ut subsidiene, eller kutte ut tollvernet, slik det ser ut til at Standal tror. Tvert om sier vi at toll mot rike land bør opprettholdes, slik at vi kan gi fattige land gunstigere vilkår, og vi mener at dagens graderte tollsystem kan forbedres. Dette vil monne, når det kombineres med at alle rike land legger om landbruksstøtta.
Vi må bort fra støtteformer som stimulerer til overproduksjon, høy energibruk og store klimautslipp. I stedet bør rike land bruke støtteformer som stimulerer til et mer miljøvennlig landbruk, økologisk drift, distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold. Dette innebærer økt støtte til bønder som driver under vanskelige vilkår. Vi sier også at rike land må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land, slik at de får muligheten til å beskyte seg med toll.
Hovedpoenget i Kari Gåsvatns kommentar 18/9 er at eksport av landbruksvarer bare vil gagne store selskaper, ikke småbønder: «Verken maten eller fortjenesten blir i landet» skriver Gåsvatn. Som belegg brukes ikke statistikk, men eksempler, blant annet om «et konsern» i Latin-Amerika.
La oss først se på statistikken: «Vekst i landbruket er fire ganger mer effektivt enn vekst i andre sektorer når det gjelder fattigdomsreduksjon» skriver UNDP. Eksempelvis kommer 70 % av Kenyas eksport av frukt og grønt fra småbønder. Når de eksporterer kan de få 8 ganger så godt betalt.
Dette innebærer selvfølgelig ikke at vi sier at dagens system er godt nok. Det er nettopp derfor vi vil endre dette systemet. Gåsvatn peker også på at begrepet «landran» ikke forekommer i en brosjyre vi har laget. Vi er helt enige i at dette ville vært et problem, dersom vi ikke hadde tatt for oss den tematikken som begrepet handler om, slik Gåsvatn impliserer. Men det stemmer ikke.Tvert om skriver vi at «eksport kan være problematisk under dagens urettferdige regelverk (…) Det er ingen tvil om at det kan være interessekonflikter mellom fattige bønder og landarbeidere på den ene siden, og eksportinteressene på den andre. Spørsmålet blir da om vi skal forsøke å bidra positivt til å løse disse problemene, eller om vi skal bruke dette som argumenter mot fattige bønder i Botswana og Kenya som sier at de ønsker å eksportere til Norge.»
I den samme brosjyren skriver vi også: «omlegging av handelsreglene er ikke en quick fix, som løser alle problemene alene. Det trengs bistand for å støtte bondekooperativer og kampen mot korrupsjon. I tillegg må vi få på plass regler og reguleringer som ivaretar bærekraftshensyn og sosiale hensyn, og som begrenser spekulasjon. Et viktig eksempel er å styrke FN/FAOs nye regelverk for «Responsible Governance of Tenure of Land, Fisheries and Forests».
Nettopp landgrab «er et av problemene disse retningslinjene tar tak i» skriver FN. Landgrab er altså dårlige investeringsavtaler, og behovet for å øke langsiktige og bærekraftige investeringer skriver vi om, både i den nevnte brosjyra og andre steder.
Gåsvatn skriver videre at IAASTD-rapporten hører med i bildet. Vi er helt enige. Men har Gåsvatn lest denne rapporten? Her står det nemlig: «Støtteordninger og importbegrensninger i velstående OECD-land, tilsvarende hundrevis av milliarder av dollar hvert år, skader landbruket i utviklingsland». Og: «landbrukets interessegrupper [er] ofte i stand til å utøve politisk press for å få subsidier og beskyttelse, som ofte er gunstigere for storbønder enn småbønder».
Gåsvatn henvender seg konsekvent kun til Kirkens Nødhjelp. Men Nyt Afrika er en bred allianse som består av ti organisasjoner. Gåsvatn påstår at vi «bruker selektive sitater og halve sannheter», men har ingen dokumentasjon for denne påstanden. Tvert om vil vi oppfordre Gåsvatn til å kikke på sin egen artikkel og vurdere om denne karakteristikken kanskje i noen grad rammer hennes egen tekst.
Denne teksten ble publisert i Nationen 21. september 2012.
———-
Enten er du med oss…
Publisert 14 desember 2012
“This town ain’t big enough for the three of us” sier liberalistene og proteksjonistene, og skyter mot Nyt Afrika. Begge bommer.
En av årsakene til at vi har startet Nyt Afrika-kampanjen er at den norske debatten om handel og utvikling tidligere har vært dominert av to sterke posisjoner: en liberalistisk og en proteksjonistisk posisjon. Det har vært en svært polarisert debatt, som har handlet mye om ideologi. Anbefalinger basert på empirisk forskning fra FN, Oxfam og andre tunge aktører har i liten grad har vært synlig i debatten.
Motpoler, men enige
Selv om den liberalistiske og den proteksjonistiske posisjonen er ideologiske motpoler har de en ting felles: begge ønsker langt på vei lik behandling av rike og fattige land. Liberalistene sier at frihandel er best for både rike og fattige land, mens proteksjonistene går langt i å si at både rike og fattige land skal kunne stenge grensene for (landbruks)varer.
Her skiller Nyt Afrika-kampanjen seg fra de to nevnte posisjonene. Vi ønsker ikke likebehandling av rike og fattige land, men at fattige land skal ha flere fordeler, altså en asymmetrisk politikk. Regelverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) åpner faktisk for dette, men det skjer i liten grad, fordi rike land setter seg på bakbeina.
Vi mener at fattige land skal ha muligheten til å bruke alle virkemidler de ønsker, som toll, subsidier og en aktiv næringspolitikk (altså at fattige land kan ha matsuverenitet). Her skiller vi oss fra markedsliberalistene: Høyre sier eksempelvis i sitt ferske programutkast at de ønsker ”en friest mulig handel”. Men også den sittende, rød-grønne regjeringen går alt for langt i liberalistisk retning innen fisk, industri og tjenester. Derfor har Nyt Afrika helt fra begynnelsen kritisert regjeringen for å fremme liberaliseringskrav mot fattige land.
På den andre siden sier vi at rike land i noen grad må åpne seg opp for import fra fattige land. Da trenger vi bl.a. et internasjonalt regelverk som legger begrensninger på hvordan rike land kan subsidiere sitt landbruk. Her skiller vi oss fra Senterpartiet og Handelskampanjen (som bl.a. består av noen landbruks- og solidaritetsorganisasjoner).
Norsk spagat
Nyt Afrika-kampanjen kritiserer dermed dagens regjering både for å føre en for liberalistisk og en for proteksjonistisk politikk. Er det mulig det da? Det høres jo paradoksalt ut. Jo, men årsaken til at det likevel henger på greip er følgende:
Forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er delt inn i ulike kategorier, der ulike regler gjelder. Landbruk er ett separat forhandlingstema, mens fisk er i samme boks som industrivarer. Dette passer Norge utmerket. Norge har offensive interesser på fisk. For å selge norsk fisk til resten av verden presser vi på for liberalisering innen denne sektoren.
På landbruk er det motsatt. Her fører Norge en svært proteksjonistisk politikk, og gir ryggdekning til EU og USA, slik at de kan beskytte og støtte jordbruket slik de ønsker. FN sier derimot at rike land bør gå bort fra handelsvridende landbrukssubsidier.
Kun to mulige standpunkt?
Enkelte av aktørene som argumenterer for en av de to etablerte posisjonene (altså den proteksjonistiske og den liberalistiske) er opptatt av å si at mellomposisjoner er umulige – ikke gjennomførbare i praksis. Med andre ord: Enten er du med oss, ellers er du i den andre kategorien.
Vi er ikke enige. Se for eksempel på FN-rapporten «How to feed the world in 2050», som går grundig inn i forskjellen på ulike landbrukssubsidier. Den viser at det vil være mulig å opprettholde et omfattende landbruk i Norge, også etter at alle rike land legger om til dekoblet, grønn landbruksstøtte. Dette er årsaken til at flere medlemmer av Småbrukarlaget lenge har argumentert for en lignende omlegging.
Vi sier altså ikke at Norge skal legge om alene (unilateralt), men jobbe for en internasjonal avtale, der alle rike land legger om. Dette vil bidra til å bedre vilkårene for småbønder i fattige land, sier FN.
Det kan også være på sin plass å spørre om noen av de som påstår at Nyt Afrikas politikk ikke er gjennomførbar sier dette for å trygge sin egen ideologiske posisjon, og hindre at man mister eneretten på å løse enkelte problemer.
Assosieringsvegring?
Pål Arne Davidsen hevder på Nyemeninger.no 12. desember at frykten for å bli assosiert med Høyre og FrP er årsaken til at vi i et innlegg dagen før skrev at ”frihandel gjør vondt verre”. Teorien er snedig, men dessverre har ikke Davidsen gjort hjemmeleksa si godt nok. Dette handler ikke om assosieringsvegring, men om dyp politisk uenighet.
Dette ville Davidsen fått med seg om han hadde tatt seg bryet med å lese vår politiske plattform, eller kortversjonen på Facebook. Begge steder står det at regjeringen må jobbe for en internasjonal avtale der 1) rike land dropper liberaliseringskrav mot fattige land og 2) rike land gir fattige land tilgang til sine markeder, bl.a. ved å legge om landbrukssubsidiene.
Men Davidsen hadde ikke trengt å oppsøke kampanjens nettside; å følge avisdebatten ville vært tilstrekkelig. Da vi lanserte kampanjen gikk vi hardt ut mot regjeringens liberalisme innen fisk, og i Dagbladet 29. september gikk vi så langt som å skrive at ”Barth Eide lukter fisk” på grunn av liberaliseringskravene.
Vi er også svært uenig i Davidsens situasjonsbeskrivelse. Han skriver: ”Dagens system er proteksjonisme og store bistandsoverføringer, ikke reinspikket frihandel.” Vi mener at bildet må nyanseres vesentlig, og vil anbefale Davidsen å lese boka ”The Scramble for Africa in the 21st Century: A View from the South”. Her oppsummeres rike lands politikk overfor fattige land slik: ”You liberalize, we subsidise”.
Med andre ord: vi må skille mellom politikken som har vært ført i Nord og i Sør. Rike land har beskyttet seg selv, men presset fattige land til å liberalisere (bl.a. gjennom strukturtilpasningsprogram). Som nevnt, en utviklingsvennlig handelspolitikk vil langt på vei være motsatt: fattige land bør få beskytte seg så mye de selv ønsker, mens rike land bør åpen seg noe.
One size doesn’t fit all
Davidsen skriver også det er synd at Frps politikk møtes med fordommer, og ikke gode argumenter. Vel, her følger et forsøk:
FN-rapporten «Making global trade work for people» oppsummerer den internasjonale forskningen på forholdet mellom handel og menneskelig utvikling. Rapporten bekrefter at det er en statistisk sammenheng (korrelasjon) mellom åpenhet i økonomien og høy økonomisk vekst. Men det er ikke grunnlag for å si at åpenhet nødvendigvis fører til vekst (kausalitet).
Derimot finnes det en rekke eksempler på at land lenge, med aktiv deltakelse fra statens side, har stimulert økonomien og bygd seg opp bak tollbeskyttelse for å bli konkurransedyktige på verdensmarkedet. Dette gleder land som USA, Sør-Korea og Norge. Etterpå har disse landene liberalisert og åpnet opp for internasjonal konkurranse.
På den andre siden finnes det en rekke eksempler på at liberalisering som påtvinges fattige land, eksempelvis etter krav fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, har negative konsekvenser.
I 1993 gikk viktige bedrifter i Kenya – innen drikkevarer, tekstiler, sukker, lær, sement og glass – konkurs i møtet med utenlandsk konkurranse etter et større liberaliseringsprogram. På 1990-tallet førte strukturtilpasningsprogrammene til konkurs for store industribedrifter også i Kamerun, Malawi, Mosambik, Tanzania, Zambia og Zimbabwe.
Økonomisk historie viser oss at det ikke er sånn at ”one size fits all”. Derfor bør de landene som er dårligst stilt i den knallharde internasjonale konkurransen ha flest mulige verktøy i verktøykassa, som de kan velge mellom. Dette bør inkludere både eksport av varer til rike lands markeder, og mulighet for å beskytte sitt eget landbruk.
Spørsmål til høyresida:
På denne bakgrunnen vil vi stille et helt konkret spørsmål til FrP og Høyre:
Vil dere slutte dere til Nyt Afrikas krav om at Norge må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land, bl.a. gjennom å gå bort fra avtaleutkastene som Norge i dag støtter i WTO på Nama (fisk og industri) og Gats (tjenester)?
Av Kaare M. Bilden, spesialrådgiver Kirkens Nødhjelp og koordinator for Nyt Afrika-kampanjen.
———-
.
5 forskjeller
Publisert 10 desember 2012
Frihandel gjør vondt verre. Her er 5 viktige forskjeller på frihandel og en regulert, utviklingsvennlig handelspolitikk:
Høyresida er på offensiven, og ønsker regjeringsmakt i 2013. Det er bra at Høyre og FrP ønsker å utvide utviklingsdebatten fra kun å handle om bistand, til også å handle om andre politikkområder, som handel. Men den rendyrkede frihandelspolitikken Høyre og FrP legger opp til, vil være svært skadelig for fattige land.
Høyre skriver i sitt ferske programutkast at partiet ønsker ”en friest mulig handel”. Vi mener derimot at frihandel vil gjøre vondt verre for fattige land.
Her følger 5 viktige punkter der Nyt Afrika-kampanjen er uenig med frihandelstilhengerne:
1. Regulere, ikke liberalisere:
Vi ønsker ikke frihandel, men en regulert handel innenfor bærekraftige rammer. Norge må droppe alle liberaliseringskravene mot fattige land (se nedenfor).
2. Trade and aid:
Mange på høyresiden sier ”trade, not aid”. Vi sier ”trade and aid”. En omlegging av handelspolitikken er ikke en quick fix som alene løser alle problemer. Vi trenger en samstemt politikk for utvikling, bærekraft og matsikkerhet.
3. Matpriser:
I motsetning til frihandelstilhengerne mener vi ikke at maten er for dyr i Norge. Nordmenn bruker en historisk lav andel av lønna på mat. Vi er enige med Kofi Annan som sier at “higher food prices – ironically – might actually provide the foundation to help us build a better and fairer food future.” Ca 30-40 prosent av all mat som produseres blir aldri spist, men kastes eller går til spille. Dette er en vanvittig ressurssløsing, og viser at maten er for billig.
4. Behold subsidier og toll:
Vi vil ikke kutte ut subsidiene, men legge om til andre typer subsidier, som premierer et mer bærekraftig landbruk, slik FN anbefaler. Vi vil heller ikke fjerne tollvernet, men vi vil gjøre det mer finmasket.
5. Et miljøvennlig, distriktsvennlig landbruk i Norge:
I sum innebærer denne politikken at vi kan opprettholde et omfattende landbruk i Norge, men vi bør legge om til et mer bærekraftig landbruk, der hovedmålet ikke er å produsere mest mulig, raskest mulig, men å ivareta klima og dyrevelferd, kulturlandskap, distriktsbosetting og biologisk mangfold. Landbruket står for 20-30 prosent av de globale klimagassutslippene, og rike land må gå foran og redusere sine utslipp.
One size doesn’t fit all
La oss utdype hvorfor frihandel er dårlig for utvikling:
Historien har vist at muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase har vært avgjørende for positiv utvikling i en lang rekke land, som USA og Sør-Korea. Dette er dokumentert bl.a. i FN-rapporten «Making global trade work for people».
På den andre siden finnes det en rekke eksempler på at liberalisering som påtvinges fattige land, eksempelvis etter krav fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, har negative konsekvenser.
I 1993 gikk viktige bedrifter i Kenya – innen drikkevarer, tekstiler, sukker, lær, sement og glass – konkurs i møtet med utenlandsk konkurranse etter et større liberaliseringsprogram. På 1990-tallet førte strukturtilpasningsprogrammene til konkurs for store industribedrifter også i Kamerun, Malawi, Mosambik, Tanzania, Zambia og Zimbabwe.
Økonomisk historie viser oss at det ikke er sånn at ”one size fits all”. Derfor bør fattige land ha flest mulige verktøy i verktøykassa, som de kan velge mellom. De landene som er dårligst stilt i den knallharde internasjonale konkurransen bør ha flest rettigheter for å kunne gripe inn i markedet. Et av våre viktigste krav er at Norge og andre rike land må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land, slik at de selv får bestemme hvordan de vil utvikle seg.
Norsk fiskeliberalisme
I forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) presser nemlig Norge på for økt liberalisering i forhandlingene om fisk, industrivarer og tjenester. Dette er svært problematisk. I iveren etter å selge oppdrettslaks, tele- og oljetjenester til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom.
I mange utviklingsland lever kystsamfunn av småskala fiske, og deres levebrød blir undergravd av liberaliseringen. Liberaliseringskrav i industrisektoren er som å nekte utviklingsland muligheten til å gjøre det samme som rike land har gjort i sin økonomiske utvikling.
Ved å stille krav til utenlandske investorer om lokalt innhold har Norge sørget for kunnskapsoverføring og positive ringvirkninger fra investeringene. I dag har vi 130 000 arbeidsplasser i Norge i selskaper som leverer tjenester og deler til oljeindustrien på norsk sokkel.
Det er viktig å understreke at omlegging av handelsregler alene vil ikke være tilstrekkelig for å bekjempe fattigdom. Derfor jobber mange av organisasjonene i Nyt Afrika-alliansen samtidig for politisk endring på en rekke områder, både i rike og i fattige land. Eksempler på dette er kampen mot skatteparadiser, korrupsjon og kapitalflukt, for en rettferdig klimaavtale, skatt på finanstransaksjoner, bærekraftige investeringer, landrettigheter og kvinners rettigheter.
I tillegg til politisk endring trengs langsiktig bistand for å bidra til fattigdomsreduksjon: støtte til småbønder med særlig vekt på kvinner, bondekooperativer, organisasjoner som jobber for omfordeling og til et uavhengig sivilsamfunn og ei kritisk presse. I sum vil en slik samstemt utviklingspolitikk monne i kampen mot fattigdom.
Av Kaare M. Bilden, spesialrådgiver Kirkens Nødhjelp og koordinator for Nyt Afrika-kampanjen.
—–
.
Gi fattige land flere valgmuligheter!
Publisert 26 oktober 2012
Det er ikke solidarisk å redusere antallet muligheter fattige bønder kan velge mellom for å tjene penger.
Ti norske solidaritets- og miljøorganisasjoner har i kampanjen Nyt Afrika gått sammen for å endre rike lands handels- og matpolitikk, basert på FNs anbefalinger.
Vi har klart å skape debatt – og har blant annet fått noen gode og viktige utfordringer fra andre solidaritetsorganisasjoner. Her ønsker vi å svare på to av dem.
Utviklingsfondet og Spire kritiserer Nyt Afrika for å mangle maktanalyse. Vi er ikke enige, og vil spørre om de to organisasjonene selv har gjort en god nok maktanalyse av det internasjonale handelssystemet.
Spire spør hvordan Nyt Afrika vil sikre at verdiene tilfaller dem som trenger det mest – et viktig og riktig spørsmål. Det er avgjørende at vekst i jordbruket fører til fattigdomsbekjempelse. La oss se på statistikken. FN har i «UNDPs Africa Human Development Report 2012» regnet ut at vekst i landbrukssektoren i afrikanske land er fire ganger mer effektivt for å redusere ekstrem fattigdom enn vekst basert på andre sektorer.
Dette viser også Kroglund i Utviklingsfondet til, og han peker på at lokale og regionale markeder er viktige. Dette er vi helt enige i – imidlertid er det slik i dag at afrikanske bønder kan få vesentlig mer betalt for varene sine om de får solgt dem på rike lands markeder. Da Stephen Mbithi fra den kenyanske landbruksorganisasjonen Grown under the sun var på besøk på Nyt Afrikas seminar tidligere i høst, fortalte han at kenyanske bønder kan tjene opp til 8 ganger så mye på eksport, som ved salg i lokale markeder. I tillegg skal det nevnes at 70 prosent av frukt og grønt eksporteres fra Kenya, kommer fra småbønder. Det er altså feil at bare store agrobusiness-selskaper har mulighetene til å tjene penger på eksport. Benito Muller, professor ved Oxford-universitetet, viser at en million husstander i Afrika sør for Sahara får hele eller deler av inntekten fra eksport av ferskvarer til Storbritannia.
Vi vil også understreke at Nyt Afrika-kampanjen støtter kravet om at fattige land skal ha matsuverenitet: full rett til å beskytte seg så mye de ønsker og kunne bruke alle politiske virkemidler. Men samtidig mener vi at fattige land, dersom de ønsker det, også må få muligheten til å eksportere. Da må vi regulere og legge noen begrensninger på rike land.
Utviklingsfondets Andrew Kroglund mener at rike land som Norge er i sin fulle rett til å produsere mat og bruke alle støtteformer vi ønsker. Da vil vi svare: Til hvilken pris? Dagens landbruk i rike land er svært intensivt og energikrevende. Landbruket står for 20 til 30 prosent av de globale klimautslippene, derfor må rike land gå foran og starte omleggingen til et mindre energiintensivt landbruk nå.
Nyt Afrika mener på ingen måte at man skal slutte å produsere mat i Norge. Men man må legge om til en annet type landbruk som er vesentlig mindre energikrevende og miljøskadelig. FAO sier at matproduksjonen må øke med 60-70 % frem mot 2050, og da kan det virke paradoksalt å si at vi må ha et mindre produksjonsintensivt landbruk i rike land som Norge. Imidlertid sier FN / FAO også at man må sørge for at denne økningen skjer der det er størst potensial for det, og der det vil koste minst for klima og miljø. Svært mye av potensialet for bærekraftig produksjonsvekst fins i Afrika. I rike land er det mindre å gå på med henhold til produksjonsøkning, og i tillegg trenger man mindre energikrevende innsatsfaktorer i fattigere og varmere land enn i mange kalde, rike land. Og ikke minst vil en slik økning i produksjonen i jordbruket i fattige land skape arbeidsplasser, og øke fattige menneskers inntekter. Fattigdom er som kjent den viktigste årsaken til at mennesker sulter.
Produksjonsøkning i utviklingsland er også viktig for matsikkerheten: I ei framtid med klimaendringer og mer ekstremvær vil lokal avlingssvikt være en stor trussel mot matsikkerhet. Da trengs regulert handel av et visst omgang for å kompensere for lokal avlingssvikt.
På bakgrunn av dette er det avgjørende at man satser på landbruk i utviklingsland – og her opplever vi at Nyt Afrika, Spire og Utviklingsfondet er på linje.
Spire utfordrer også Nyt Afrika på hva vi mener om landran – også kjent som land grab eller problematiske investeringsavtaler. Vi er helt enige i at dette er en alvorlig utfordring, og det er årsaken til at vi gjentatte ganger, også i den nevnte brosjyren, har påpekt at Norge må trappe opp innsatsen for småbønders rettigheter, sterkere reguleringer og mer langsiktige og bærekraftige investeringer.
Det er ingen tvil om at det kan finnes interessemotsetninger mellom eksportinteresser og fattige bønder og landarbeidere. FNs matvareorganisasjon, FAO, drøfter feltet i rapporten «Land grab or development opportunity? Agricultural investment and international land deals in Africa». Der kommer det fram at bildet av landgrab er sammensatt – mange investeringsavtaler er særdeles dårlige, men det finnes også investeringsavtaler som er gode. Et viktig virkemiddel her, mener vi, er å jobbe for å styrke reguleringer, blant annet som foreslått av FAO i «The new voluntary guidelines on the responsible governance of tenure of land, fisheries and forests».
I tillegg kan også bistand være et nyttig verktøy. Ved å gi bistand direkte til småbønder og kvinner, og i arbeid for landrettigheter, kan man gå noen steg i å forebygge dårlige investeringsavtaler. Man kan også gi bistand som på en mer indirekte måte vil motvirke landran – til sivilsamfunnsorganisasjoner, organisasjoner som jobber for omfordeling, for å støtte en kritisk presse, og til antikorrupsjonsarbeid.
Verden av i dag er ikke perfekt, men skal vi bruke dette som et argument mot eksempelvis kenyanske og botswanske bønder som ønsker å eksportere, eller skal vi trappe opp innsatsen for demokrati, kooperativer, fagforeninger og sivilsamfunnet i de landene der problemene er størst? Vi ser en positiv demokratiseringstrend i mange afrikanske land. Men denne må støttes ytterligere, gjennom en helhetlig politikk for både handel, bistand, investeringer og demokrati.
Det skal også nevnes at FN etterspør mer langsiktige og bærekraftige investeringer i småskalalandbruket. En spennende tanke her, som vi gjerne drøfter videre med Utviklingsfondet og Spire, er om en større del av Oljefondet burde investeres i småskalalandbruk i fattige land.
Nyt Afrika blir også kritisert for å ha et unyansert fokus på eksport. Nyt Afrika mener selvsagt at dette er kun ett av mange verktøy i verktøykassa for utvikling. Andre avgjørende elementer, som vi har nevnt her, er landbruksbistand, regulering av investeringer, arbeid mot klimaendringer, sikring av landrettigheter og støtte til demokratiske prosesser – for å nevne noe. Men mulighetene til å eksportere landbruksprodukter til rike land kan være et av flere viktige verktøy, og et som har vært lite framme i norsk debatt om matpolitikk. Derfor ønsker vi å løfte dette fram.
I tillegg anbefaler ikke Nyt Afrika at alle land satser på økt eksport under dagens regelverk. Vi anbefaler heller ikke at Norge alene legger om sin landbrukspolitikk. Derimot ønsker vi at Norge skal lytte til fattige land, og ta et initiativ i de internasjonale forhandlingene for en endring av dagens internasjonale handelsregelverk – slik at vi kan importer mer fra fattige land og mindre fra rike, samtidig som vi sikrer at fattige land får beskytte sine markeder på de måtene de ønsker.
Vi trenger handelsregler som er gunstigere for fattige land enn for rike. Vi forstår Utviklingsfondet og Spire slik at de ønsker matsuverenitet både for fattige OG for rike land. Vi mener at matsuverenitet for rike land ødelegger for fattige land. Dette vil innebære en politikk som i praksis vil hindre utviklingsland å selge varer som også rike land produserer på rike lands markeder.
Vi er enige i at fattige land skal ha matsuverenitet, men mener, som FN og afrikanske statsledere, bønder og bondeledere, at vi må legge noen begrensninger og reguleringer på rike land. Hvis ikke reduserer vi antallet muligheter fattige bønder kan velge mellom for å tjene penger. Historien viser at det ikke er sånn at «one size fits all». Vi mener fattige land og fattig bønder må få anledning til å kunne velge mellom flest mulige strategier i kampen mot ekstrem fattigdom.
Som Olivier De Schutter, UN Special Rapporteur on the Right to Food sier: «more should be done to remove trade distorting mechanisms, in particular subsidies in industrialized countries and improve market access for developing countries». Dette synet får støtte fra blant andre FAO, UNDP og i rapporten «Agriculture at a Crossroads» fra IAASTD, der det heter: «Support policies and border protection of wealthy OECD countries, valued at hundreds of billions of dollars each year, cause harm to agriculture in developing countries».
———-
.
Når festtalene krasjer mot virkeligheten
Utenriksministeren sier han er en pådriver for internasjonalt samarbeid, men svikter på den kanskje aller viktigste arenaen.
Av: Kaare M. Bilden, spesialrådgiver, Kirkens Nødhjelp
Jorbruk i India. Foto: Wikimedia Commons
Det internasjonale samarbeidet og institusjonene er i krise. Hva kan vi gjøre, hvor bør vi ta tak?
«I-landene har gjentatte ganger lovet å endre sine landbrukssubsidier, men dette løftet har de ikke innfridd. Det har ført til stor mistillit i u-land. Denne mistilliten har også smittet over på andre arenaer, som klimaforhandlingene”, mener Sisa Njikelana, parlamentsmedlem fra Sør-Afrika.
Han er ikke alene om å mene at nettopp uenigheten om landbruk er den aller vanskeligste flaskehalsen eller proppen i systemet på den globale arenaen. «You liberalise, we subsidise». Slik oppsummeres rike lands politikk overfor fattige land i boka ”The Scramble for Africa in the 21st Century: A View from the South”, skrevet av fire professorer fra Universitetet i Cape Town.De forklarer hvordan forhandlere fra fattige land, gjennom utallige handelsforhandlinger, etter hvert har mistet tilliten til politikere fra rike land. Til tross for at de rike landene gang på gang har lovet å legge om sine landbrukssubsidier, har dette ikke skjedd.
«Er det ingen ende på hykleriet som presser fattige land i Sør til å redusere alle tollsatser og åpne sine markeder, mens de rike landene i Nord samtidig opprettholder sine høye tollsatser og nekter å åpne sine markeder?»
Forfatterne mener en utviklingsvennlig handelspolitikk burde vært stikk motsatt den politikken som er blitt gjennomført: Fattige land bør få muligheten til å bruke flere virkemidler enn rike land. Det internasjonale handelsregelverket åpner for en slik asymmetrisk politikk til fordel for u-land, men dette har bare i svært liten grad blitt gjennomført. «Er det ingen ende på hykleriet som presser fattige land i Sør til å redusere alle tollsatser og åpne sine markeder, mens de rike landene i Nord samtidig opprettholder sine høye tollsatser og nekter å åpne sine markeder?», skriver de fire.
«Jeg forsvarer norske interesser og danskene forsvarer sine. Sånn er livet», sa Espen Barth-Eide til TV2-nyhetene 24. september. Han fortsatte: «Det er jo det verdens handelsorganisasjon handler om». Problemet er at dette ikke kun gjelder i den lite viktige ostekrangelen mellom Norge og Danmark, men også er dekkende for hvordan Norge oppfører seg overfor fattige land. Den norske regjeringen står knallhardt på kortsiktige, norske egeninteresser, og gjør ikke som fattige land ber oss om. Dette strider mot selve hovedpremisset for den pågående forhandlingsrunden. Forutsetningen for å starte en ny runde var at partene skulle komme fram til en utviklingsvennlig handelsavtale. Dette innebærer at fattige land skal få bedre vilkår, mens rike land må slakke av på sine krav. Derfor omtales forhandlingene som «utviklingsrunden», og det norske utenriksdepartementet skriver at «medlemslandene vil plassere utviklingslandenes behov og interesser i sentrum». Dette har ikke skjedd.
Norge bør presse på for at alle rike land legger om til landbrukssubsidier som ikke har vesentlig påvirkning på internasjonal handel.
Dersom Barth-Eide mener alvor med festtalene om at han ønsker å styrke det globale samarbeidet bør han ta et initiativ for å få på plass en utviklingsvennlig handelsavtale. Norge bør presse på for at alle rike land legger om til landbrukssubsidier som ikke har vesentlig påvirkning på internasjonal handel, men som i stedet gir et mer miljøvennlig og bærekraftig landbruk. Samtidig må Norge droppe alle liberaliseringskrav mot fattige land, slik at de får muligheten til å bruk flest mulige virkemidler i kampen mot fattigdom. Dette vil bedre klima for globalt samarbeid.
Kaare M. Bilden er spesialrådgiver for økonomisk rettferdighet i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp. Forfatter og journalist og har tidligere skrevet for blant annet Dagbladet og Ny Tid. Gav i fjor ut boka «Mat er Makt».
Skrevet til Utenriksdepartementets refleks-blogg:
https://blogg.regjeringen.no/refleks/2012/10/29/nar-festtalene-krasjer-mot-virkeligheten/
Hvordan verden veves sammen 