Måned: desember 2011

Bacon, ikke lavkarbo

Posted on Updated on

Du trenger ikke ødelegge for miljøet og verdens fattige selv om du spiser lavkarbo.

2011 var året avisene gikk fullstendig banans med lavkarbo-artikler, og i dag klinker VG til med nok ei forside. Før handlet artiklene om at lavkarbo var himmelen, nå handler de om at lavkarbo er helvete. Mye av kritikken er sikkert berettiget, slankedimensjonen bryr meg midt i ryggen. Men: deler av kritikken handler om at lavkarbo «tyner miljøet og gjør det lite fett for verdens sultende» (http://blogg.aftenposten.no/ekern/2011/10/07/er-du-menneskehetens-suv/). Dette er ikke nødvendigvis riktig.

Det er fult mulig å spise lavkarbo uten å ødelegge for klima og verdens fattige. Det finnes mange forskjellige matvarer som er lavkarbo, og spørsmålet er hvilke av disse du velger.

Dessuten: Det er ikke for lite mat i verden. Tvert i mot, ofte er det et problem at det er for mye. I mange fattige land er det et enormt potensiale for å øke produksjonen på bærekraftig vis, på de åkrene som allerede er i bruk. Problemet er manglende lønnsomhet og forutsigbarhet sier FN, som derfor mener at rike land må legge om sin landbruks- og handelspolitikk. Landbruksstøtten bør stimulere til et langsommere og mer bærekraftig og dyrevennlig landbruk i rike land, som er på vei mot industrilandbruk (les mer her: https://heikaare.wordpress.com/2011/08/22/overflod-av-mat/ ).

Problemet er altså ikke produksjonskapasitet for mat. Problemet er klima. Kjøtt og meieriprodukter er klimaverstinger, og forbruket må ned. Men det finnes jo mye annen mat som også er lavkarbo, eksempelvis: bønner, linser, noe fisk, nøtter, erter, avokado, grønne grønnsaker og olivenolje (jeg har ikke full oversikt her, så korriger meg gjerne). Denne typen lavkarbo kan du altså spise med god samvittighet. Hvis du skal slanke deg, er det sikker ikke så dumt å bevege seg litt også.

Reklamer

Johnson-Sirleaf kritiserer subsidiene

Posted on Updated on

Fredsprisvinner Ellen Johnson-Sirleaf kritiserer måten rike land støtter sitt landbruk på. Hun sier:

«Africa seeks not patrons but collaborators, who will work «with» rather than «for» the Continent.

(…)

Since 1970, Africa’s share of global exports has declined from 3.5 per cent to 1.5 per cent. To reduce poverty and sustain growth, Africa must reverse this decline.

(…)

Expanding AGOA – the showpiece of America’s trading relationship with Africa – to include a larger number of agricultural and processed commodities will help. But if [Hillary] Clinton does not address U.S. agricultural trade subsidies that distort the forces of the marketplace AGOA will never realize its potential – nor will Africa be able to trade its way out of poverty».

Les mer her:

http://www.africaclimatesolution.org/news.php?id=4975

FN: andre støtteformer

FN sier at rike land må gå bort fra produksjonsdrivende landbrukssubsidier fordi denne typen subsidier driver opp produksjonsvolum, tempo og bruken av energi, i form av kraftfôr, kunstgjødsel og sprøytemidler. Denne støtteformen er altså skadelig både for fattige land og for miljøet.

FN sier at rike land heller bør gå over til støtte som stimulerer til et langsommere, mer bærekraftig og dyrevennlig landbruk (forutsatt at subsidiert mat ikke eksporteres). Dette kan være direkte støtte til distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, økologisk drift samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser.

Les mer her:

http://www.fao.org/fileadmin/templates/wsfs/docs/expert_paper/How_to_Feed_the_World_in_2050.pdf

Norge klimanøytral?

Posted on Updated on

Se for deg et restaurantbord fullt av tallerkener der det kun er bein, potetskrell og matrester igjen. Øl og vinglassene står tett, men det er kun slanter nederst i glassene. Noen bekjente, som foreløpig ikke har spist, kommer bort til bordet for å slå av en prat. Så kommer kelneren med regninga. Er det da rimelig at de som ikke har vært med på etegildet, skal være med å betale regninga?

Selvfølgelig ikke, sier fattige land, som mener at historiske utslipp og utviklingsnivå må inn i regnestykket for at en global klimaavtale skal komme på plass. Folk som lever i ekstrem fattigdom skal unntas, og rike land, som har forurensa lenge, skal betale mer. Problemet er bare at denne tenkningen ikke ligger til grunn for det norske klimaforliket, og påstanden om at Norge er på vei til å bli klimanøytral.

Men hvordan vil regnestykket se ut da, spør du kanskje, dersom disse to momentene tas inn? Jo, modellen «Greenhouse Development Rights» (GDR) eller på norsk, Grønn utviklingsrett, tar de to momentene med i regnskapet. Fasiten forteller at Norge må ta 0,4 prosent av den globale klimaregninga – eller, hvis vi tenker som i klimaforliket: Norge må kutte og finansiere kutt som tilsvarer 180 prosent fra 1990-nivå, for å kunne kalle seg klimanøytral. Årsaken er altså at vi er så forbanna rike i global sammenheng, og har holdt på med forurensing veldig mye lenger enn fattigere land.

Denne bloggposten er basert på en Ny Tid-artikkel fra 2009, les mer her:

Regnestykket som ikke går opp

http://web.gfi.uib.no/media/PDF/2009/Helge_Drange_NyTid_06032009.pdf